Niccolò Paganini

Det var fremfor alt gjennom fiolinkonsertene Paganini viste sin ekstreme virtuositet. Han ville imidlertid ikke bare gjøre sitt publikum målløse med sin rapide virtuositet, han ønsket også å gripe lytteren på et dypere emosjonelt plan. Med sine langsomme adagio-satser fikk ham mulighet til å demonstrere et forfinet lyrisk og dypere uttrykk.

Fiolinkonsert nr. 1 op. 6 fra 1816 viser Paganinis sterke innflytelse fra den italienske bel canto-stilen, først og fremst hans samtidige Gioachino Rossini, mens han i fiolinkonsert nr. 2 i h-moll op. 7 fra 1826 viser mindre av de virtuose uttrykkene til fordel for en større melodisk individualitet.

Den syngende melodikken ble fremhevet av ingen mindre enn Franz Schubert da Paganinis 3. fiolinkonsert i E-dur fra 1826 ble fremført i Wien i Redoutensaal i juli 1828. Paganini hadde fått en invitasjon av prins Metternich om å besøke Wien, og da tredje fiolinkonsert ble fremført, beskrev Schubert, som overvar konserten, Paganinis spill som «en syngende engel». Ikke like positiv var Louis Spohr, en av Paganinis argeste rivaler, da den 4. fiolinkonserten ble fremført 26. april 1830 i Frankfurt. Spohr beskriver konserten som sjarmerende, men også rent av frastøtende. Spohr brukte ord som «genial», «barnslig» og «taktløs» om konserten.

Fiolinkonsert nr. 5 i a-moll ble komponert i 1830, men bare solo-partiet er bevart, og kun noen få korte bruddstykker av orkesterpartiet eksisterer. Solopartiet regnes som en av Paganinis mest virtuose fiolinkonserter, men fordi bare solo-stemmen er bevart, kalles konserten for en fiolin-monolog.

Eugène Ysaÿe and Yehudi Menuhin har kritisert Paganinis verk for fiolin og gitar for å mangle ekte og karakteristisk polyfoni – verkene er alt for avhengig av gitaren. Til forskjell fra den virtuose Paganini som man vanlig forbinder med ham, møter man i gitarverkene en langt mindre «impulsiv» og mer balansert Paganini – en behersket og gjennomreflektert kammermusikk-komponist. Allikevel finner man en kammermusiker som har glimtet i øyet, verk full av sjarme, lett om hjertet og full av ble canto-operaens inntagende uttrykk.

Mens han oppholdt seg i Praha 1828–1829, komponerte han sonatesamlingen «Centone Di Sonate», verk full av elegant kammermusikk. Som barn i Genova lærte han seg sangen «Barucaba», og i 1835 komponerte han 60 variasjoner over den sangen for fiolin og gitar som sitt opus 14.

En del av de fiolinteknikker som Paganini ofte gjorde bruk av, var allerede kjente og anvendte teknikker. De fremste av tidens fiolinister la først og fremst vekt på intonasjon og bueteknikk. Men fiolinteknikken var under utvikling. Den italienske fiolinisten og komponisten Arcangelo Corelli (1653–1713) ble en forgrunnsskikkelse for å videreutvikle fiolinen fra først og fremst å være et ensembleinstrument til å bli et solo- og solist-instrument. Antonio Vivaldis (1678–1741) og Guiseppe Tartinis (1692–1770) verk viser de økende krav som tidens fiolinister møtte når det gjelder utviklingen av det fiolintekniske, en utvikling som imidlertid bare gikk langsomt fremover. Virtuositet i finger- og buerapiditet ble fremdeles nærmest ansett som kjetteri av tidens etablerte fiolinister.

Paganinis spill og dermed også hans komposisjoner ble fremfor alt påvirket av to fiolinister – den ene var den italienske fiolinvirtuosen Pietro Locatelli (1693–1746), den andre var den polske virtuosen August Duranowski (1770–1834), den siste en samtidig med Paganini. Locatelli var blant annet berømt for sine «Capriccio» op. 3 og hans sonate op. 6, begge verk standardverk for fiolinvirtuoser og verk som gjorde Locatelli berømt over store deler av Europa. Locatellis verk var imidlertid ikke kjent for allmenheten, de ble ikke brukt for offentlig oppførelser, tvert imot advarte tidens fiolinautoriteter sterkt mot Locatelli og hans nymotens påfunn. Paganini har trolig lært kjenne Locatellis verk gjennom franske fiolinskoler. Det finns påfallende likheter mellom Paganinis «Capricci» op. 1 nr. 1 og Locatellis «Capriccio» nr. 7. Locatellis virtuositet viser seg først og fremst ved bruk av høydetoner, dobbeltgrep, akkorder og arpeggios, ekstreme strekk i venstrehåndsfingrene, flageoletter, dobbeltriller (såkalt «djevletriller») og en rekke forskjellige bruk av buestrøk.

Duranowski ble født i Warsawa og studerte fiolin i Paris med Giovanni Battista Viotti (1753–1824) og turnerte over hele Europa og ble kjent over hele kontinentet. Paganini ble imponert over Duranowskis nyoppfinnelser og hans artisteri, og Paganini innlemmet det meste i sitt eget repertoar – så som både naturlige og kunstige flageoletter og venstrehånds-pizzicatoer i tillegg til bruken av triller, buestrøk og hurtige passasjer.

Paganini kan ikke anses som noen nyskaper på fiolinteknikkens område. Derimot medvirket hans omfattende turneer over store deler av Europa til at han vant ry som «fiolinens trollmann», og at de tidligere ukjente fiolintekniske «trolldomskunster» ble kjent for et bredere publikum. Dette gjorde ham til en av de mest berømte og feirede kunstnere i samtiden.

Paganinis far, Antonio, hadde ikke helt hellet med seg som kjøpmann i fødebyen Genova. For å sikre inntekten tjente han til livets opphold også ved å spille mandolin. Paganini begynte å spille mandolin med faren da han var fem år gammel, men gikk over til å lære seg fiolin da han var syv år. Det ble fort tydelig at Niccolò var meget talentfull og begynte å studere med flere lokale fiolinister, de første het Giovanni Sevetto og Giacomo Costa. Nye fiolinlærere var imidlertid nødvendig, og far og sønn Paganini flyttet til Parma. Etter råd fra fiolinisten Alessandro Rolla (1757–1841) begynte Paganini å studere med Rollas lærer, komponisten Ferdinando Paer (1771–1839) etterfulgt av Paers lærer, komponisten og fiolinisten Gasparo Ghiretti (1747-1797). Ghiretti var kjent både som en dyktig lærer i fiolinteknikk og musikkteori i tillegg til harmonilære, kontrapunkt og komposisjonslære. Det er usikkert hvor lenge Paganini studerte med Ghiretti – trolig et par års tid – men det er klart at Paer og Ghiretti fikk stor betydning for Paganinis komposisjonsutvikling.

I 1796 bosatte Paganini seg i nærheten av Bolzaneto og begynte å bli opptatt av gitaren, et instrument som han etter hvert behersket til fulle. Likevel ga han ikke offentlige gitar-konserter, bare private. I 1800 flyttet familien til Livorno, og her begynte Paganini å gi konserter mens faren begynte som kjøpmann igjen. I 1801 ble Paganini ansatt som førstefiolinist i Lucca-republikken. I tillegg begynte han med «freelance»-virksomhet.

Da Lucca-området ble annektert av Frankrike og Napoleon, ble området gitt til Napoleons søster Elisa Baciocchi. Paganini ble fast ansatt som fiolinist i Baciocchis hoff og underviste hennes mann, Felice. I 1807 ble Elisa storhertuginne av Toscana, og hele hoffet flyttet til Firenze. Mot slutten av 1809 sluttet Paganini hos Baciocchis for å gjenoppta sin «freelance»-virksomhet og flyttet tilbake til Italia.

Paganini turnerte noen år i området rundt Parma og Genova. I dette området var han velkjent, men forble likevel ukjent for resten av Europa. Et mindre gjennombrudd kom i 1813 ved en konsert Paganini ga i La Scala i Milano. Gjennombruddet resulterte i at andre, men konservative musikere oppdaget ham. Mellom Pagagini på den ene siden og to andre fiolinister på den andre siden oppstod det en voldsom rivalitet. Det handler om fiolinistene Charles Philippe Lafont, en av de fremste innenfor den franske skolen, og Louis Spohr, en av tidens mest berømte tyske fiolinister og komponister. Motstanden fra Lafont- og Spohr-retningen kan ha vært årsaken til at Paganini planla å innskrenke sitt virke mer eller mindre bare til Italia.

Da Paganini i 1827 ble beæret med ordenen Den Gylne Spore av pave Leo XII, var Paganinis navn nærmest med ett på alles lepper, og Paganinis navn spredte seg over hele Europa. Paganini la ut på en konsertturne som begynte i Wien i 1828 og fortsatte til de aller fleste hovedsteder i Europa. Paganinis overlegne virtuose tekniske mesterskap blendet alle. I tillegg til egne verk ble han mest populær over komposisjonene benevnt tema med variasjoner. I tillegg spilte han variasjoner over komposisjoner over verk av andres komposisjoner, ofte verk av Rudolphe Kreutzer og Giovanni Battista Viotti.

I 1834 avsluttet Paganini sin konsert- og turne-virksomhet og flyttet tilbake til Genova. Årsaken var at han var angrepet av tuberkulose. Selv om han tilsynelatende frisknet til etter kort tid, så medførte sykdommen at turnelivet fikk ofte og plutselige avbrekk. Avlyste konserter ble vanlige – med årsaker fra vanlige forkjølelser til dype depresjoner som kunne vare lenge. Paganini hadde egentlig en svakelig helse.

I stedet viet han fra da av sin virksomhet til å publisere sine komposisjoner og sin fiolinmetodikk i tillegg til å undervise. I 1835 flyttet han på nytt til Parma ansatt av erkehertuginnen Marie Louise av Østerrike, Napoleons andre hustru. Paganini fikk ansvar for å omorganisere erkehertuginnens hoff-orkester, men kom i konflikt med både orkestermedlemmene og hoffet. Hans mål for orkesteret ble derfor aldri realisert.

I 1836 reiste Paganini til Paris for å etablere et kasino som imidlertid gikk i konkurs med det resultat at han ble ruinert. Ved juletider 1838 forlot han Paris og reiste via Marseille til Nice der han døde i mai 1840. Paganini er gravlagt i Genova.

• Konsert for fiolin og orkester nr. 1 i D-dur, op. 6 (1816)
• Konsert for fiolin og orkester nr. 2 i h-moll, op. 7 (1826) «La Campanella»
• Konsert for fiolin og orkester nr. 3 i E-dur (1826)
• Konsert for fiolin og orkester nr. 4 i d-moll (1830)
• Konsert for fiolin og orkester nr. 5 i a-moll (1830)
• Konsert for fiolin og orkester nr. 6 i e-moll (1815?) – avsluttet av en ukjent
• «La Streghe», op. 8.

• «24 Capriccio» for solo-fiolin, op. 1

• 6 sonater for fiolin og gitar, op. 2
• 6 sonater for fiolin og gitar, op. 3
• 12 kvartetter for fiolin, gitar, bratsj og cello, op. 4
• 60 variasjoner på Barucaba for fiolin og gitar, op. 14
• 18 «Centone Di Sonate» for fiolin og gitar