Norec

Norec gir tilskudd til utveksling av ansatte og frivillig personell mellom institusjoner i Norge og utviklingsland, inkludert utveksling mellom utviklingsland uten norsk deltakelse. Utveksling av unge deltakere vektlegges. Etaten avholder kurs og tilbyr arenaer for læring og erfaringsutveksling for de som tar del i utveksling og for organisasjonene som mottar tilskudd.

I tillegg kan Norec tilby støtte til andre statlige etater, frivillige organisasjoner og næringsliv som ønsker å drive utveksling, gjennom rådgiving, kurs og erfaringsutveksling. Norec skal i sine programmer vektlegge tilbakeføring av kunnskap til hjemlige forvaltningsorganer, til næringsliv og ideelle organisasjoner. Generelt skal Norec fremme menneskerettigheter, kvinners rettigheter og likestilling, arbeid mot korrupsjon samt klima og miljøspørsmål.

Norecs forgjenger Fredskorpset utgjør en viktig del av historien om norsk utviklingssamarbeid, både ved det faktiske arbeidet som ble utført, de mange menneskene som ble kjent med utviklingsland gjennom Fredskorpset i en periode da det ikke var vanlig å reise så mye. Fredskorpset har også i perioder vært gjenstand for utviklingspolitisk debatt.

Etableringen av et fredskorps i Norge hadde sin bakgrunn i opprettelsen av Peace Corps i USA. Dette inspirerte flere land til å opprette tilsvarende ordninger for å sende særlig unge fagfolk til tjeneste i utviklingslandene som nylig var blitt selvstendige stater.

Med offentlig støtte utarbeidet to komiteer forslag til et norsk fredskorps rundt 1960: én i Bergen ledet av Atle Grahl-Madsen og én i Oslo ledet av Johan Galtung. Førstnevnte hadde tilknytning til religiøse og humanitære organisasjoner. Sistnevnte var forankret i en pasifistisk tradisjon.

Begge komiteer avviste tanken om tjeneste i et fredskorps som alternativ til militærtjeneste, og ordningen fikk mindre preg av å være en fredstjeneste enn hva som opprinnelig hadde vært tenkt – og som navnet indikerte. I stedet fikk det norske Fredskorpset en viktig plass i den norske statlige u-hjelpen som var i ferd med å finne sin form på denne tiden.

Flere gjennomganger på 1990-tallet førte til en grunnleggende endring av Fredskorpset. Det «nye» Fredskorpset ble vedtatt under utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson. Etter regjeringens syn hadde Fredskorpset utspilt sin rolle i sin daværende form, og forslag til endringer ble lagt frem for Stortinget gjennom St.prp. nr. 67 (1998–99).

De nye vedtektene slo fast at Fredskorpset skulle medvirke til å nå de overordnede mål for norsk utviklingssamarbeid, men også bidra til å skape entusiasme, holdningsendring og handling i Norge. Dette skulle skje gjennom kontakt og samarbeid mellom enkeltpersoner og organisasjoner, og bygge på solidaritet, likeverd og gjensidighet. Hovedmetoden var partnerskap mellom organisasjoner. En viktig endring fra det opprinnelige Fredskorpset var at Fredskorpset ikke selv rekrutterte deltakerne, men overlot mye mer ansvar til partnerinstitusjonene i Norge og i utviklingsland.

Fredskorpset gikk også tilbake til den opprinnelige tanken om å vektlegge ungdom, med en aldersgrense på 22-35 år for den ordinære utvekslingen i tillegg til et eget program for ungdomsutveksling. Det var også noen ordninger for eldre aldergrupper.

Ved reetableringen 2000 ble styringsformen endret, og Fredskorpset fikk et regjeringsoppnevnt styre. Dette ble avviklet 2009 da Fredskorpset ble direkte underlagt Utenriksdepartementet som et forvaltningsorgan.

Til forskjell fra den gamle modellen der Fredskorpset sendte ut personell til prioriterte samarbeidsland for norsk bistand, ble Fredskorpset etter hvert engasjert i langt flere land, med flere hundre deltakere i mer enn tjue land. Det skjer innen en rekke fagområder, heriblant helse, utdanning, landbruk, media, kultur, menneskerettigheter og idrett.

• utviklingssamarbeid
• utviklingsbistand

• NOREC