Norges speiderforbund

Da Norsk Speidergutt-Forbund ble stiftet, ble det introdusert som en motvekt mot et annet speiderforbund som ble etablert året før, nemlig Norske gutters speiderforbund (NGS). Offisielt ble bruddet med NGS erklært i første nummer av bladet Speideren, med grosserer og speiderformann Christian Dons (1886–1953) og teolog (og senere speidersjef) Hans Møller Gasmann (1872–1961) som redaktører. Begrunnelsen de anga for å stifte NSF var at religionen var falt ut av NGS og at de ville bort fra det de oppfattet som NGS' militarisme.

De fleste av dem som stod bak dannelsen av det nye forbundet var unge menn uten militær erfaring og tilknyttet de såkalte ynglingeforeningene – forløperne for Norges KFUK og KFUM. Striden mellom NSF og NSG endte opp med at NSG ble oppløst i løpet av 1912 og at noen av korpsets tropper ble tatt opp i NSF og begynte å arbeide etter NSFs retningslinjer. I 1912 utga Gasmann Speidergutboken, som var NSFs versjon av Robert Baden-Powells Scouting for boys. Dette var ikke en oversettelse av originalen, men snarere en tillemping av boken til norske forhold.

NSF skulle være upolitisk, og guttene skulle utvikles fysisk, praktisk, moralsk og religiøst. De første årene etablerte NSF en militær ramme for sin virksomhet, med vekt på krigsleker, militære øvelser, besøk på militæranlegg og så videre. Utover på 1920- og 1930-tallet ble noen av disse militære elementene borte. Men det militære liv forble likevel et viktig referanseområde, ikke minst gjennom at man overtok alle de militære praksisene og idealene som Baden-Powell hadde lagt til grunn for speiderbevegelsen. Man opererte med patruljer og tropper med førere og assistenter, parade og flaggheising, marsjtrening, leirliv og manøvrer.

Som i militæret ble speiderguttene dessuten differensiert og hierarkisert ved hjelp av et gradssystem (første, annen og tredje grad) med en rekke merker, snorer, medaljer og utmerkelser. Militære idealer som disiplin, korpsånd, ridderlighet, selvhjulpenhet, troskap mot speiderløftet og speiderloven ble også uten videre adoptert av NSF.

Også jentene begynte tidlig med speiding, og de første piketroppene ble etablert i Sandefjord i 1912, mens de første piketroppene i Trondheim og Kristiania dukket opp året etter. I Bergen ble den første speiderpiketroppen stiftet i 1918. I 1920 stiftet KFUK et eget pikespeiderforbund. Dette forbundet hadde tilpasset speiderideologien til organisasjonens eget kristningsarbeid, og speidertropper utenfor KFUK så seg mest tjent med å danne sitt eget forbund. De stiftet samme år en søsterorganisasjon, Norges Speiderpikeforbund (NSPF), som skulle følge Baden-Powells opplegg. I 1922 ble NSPF medlem av den internasjonale speiderorganisasjonen. Fra og med 1926 utga forbundet bladet Speiderpiken, og fra og med 1927 kom Føreren (senere Lederbladet).

Pikespeiderne fikk sin egen håndbok i 1930, Speiderpikeboken, utgitt av daværende speidersjef Kari Aas (1886–1978). Speidersakens mål ble her formulert i generelle termer, helt i tråd med speiderfilosofien hos guttene. Også her skulle organisasjonen være upolitisk, og jentene skulle utvikles fysisk, praktisk, moralsk og religiøst. Speiderløftet og speiderloven var omtrent som hos guttene. Men speidingen ble likevel tilpasset jentene og deres forventede kjønnsrolle.

NSF og NSPF ble tvangsoppløst av de norske NS-myndighetene høsten 1941, deres eiendeler ble konfiskert, og medlemmene ble pålagt å innlevere sine uniformer og distinksjoner. Den offisielle begrunnelsen var at de var politiske organisasjoner, noe som var i strid med forordningen av 25. september 1941 som forbød politiske partier i Norge.

Organisatorisk skjedde det visse justeringer i NSF etter krigen. Man fikk blant annet et gruppesystem der ulveflokken, speidertroppen og roverlaget (se speiderbevegelsen) skulle være tre sidestilte ledd i en speidergruppe. Tilsvarende endringer ble foretatt i NSPF med blåmeisene, speiderpikene og rangerne. Dessuten opprettet man i NSF sjøspeiding i 1946, og fikk i stand St. Georgs-gilder for tidligere speidere over 23 år i 1952.

KFUM-speiderne var en del av NSF, meldte seg ut i 1936, men aksepterte i 1946 igjen å sortere under NSFs fane. En rekke religiøse bevegelser fikk tilsvarende status. Mens Epworthligaens speiderkorps (metodistkirken) var blitt opptatt som egen enhet i NSF allerede i 1924, ble en rekke andre kristne organisasjoner egne enheter under NSF etter krigen: Frelsesarmeen (1947), Baptistkirken (1963), Norges Blå Kors (1964), Frikirken (1973) og Det Norske Misjonsforbunds Ungdom (1974).

Norsk speiderpikeforbund og Norsk Speidergutt-Forbund ble slått sammen i 1978. Fra slutten av 1970-tallet skulle jenter og gutter drive speiding sammen og drive med de samme aktivitetene, uavhengig av kjønn. Norges speiderforbund og Norges KFUK-KFUM-speidere opprettet i 2003 Speidernes Fellesorganisasjon, som representerer Norge i World Association of Girls Guides and Girl Scouts (WAGGGS) og The World Organization of the Scout Movement (WOSM)

Forbundets medlemmer er inndelt i 25 kretser som hver ledes av et kretsstyre. Speiderforbundet har om lag 18 000 medlemmer (2024) fordelt på mer enn 300 speidergrupper.

• speiderbevegelsen

• Norges Speiderforbund

• Ljoså, Sindre: Alltid beredt til hva? Etableringen av norsk speiderbevegelse 1909–1913, Masteroppgave i historie, IAKH, Universitetet i Oslo, våren 2007.
• Schaanning, Espen (2015). Barneridderne: Baden-Powell og den norske speiderbevegelsen, Oslo: Cappelen Damm.