Pelle Gudmundsen-Holmgreen

Gudmundsen-Holmgreen beskriver selv den ny enkelhed med ord som avpersonalisering, anonymitet, mekanikk, spilleregler, flathet, monotoni og mangel på dynamisk utvikling. Han sier videre at «de musikalske elementer må opfattes som objekter, der er hvad de er som lyd i tid og rum, – uden noget bagved», med det resultat at lytteren står «overfor et stykke utilnærmelig rumlig lydarkitektur, der giver ham chancen for at føle sig fri». Dette er alt sammen noe vi kan høre i musikken hans fra midten av 1960-tallet og fremover.

Et av hans mest typiske verker innenfor den ny enkelhed er orkesterverket Tricolore IV (1969), et verk han selv har kalt «skulpturell minimalisme». Tittelen spiller på de tre fargene i det franske flagget, noe som gjenspeiles i verkets tre separate klangfarger: Den første fargen er messingblåserne som spiller unisont på enstrøken g, den andre spilles av treblåserne fordelt på akkorden Eb¹³, mens den tredje er strykerne som spiller en akkord på tonene c, f og g. Disse tre musikalske elementene forandrer seg ikke, og er slik sett nettopp monotone og avpersonaliserte musikalske objekter uten noen form for utvikling. Det som er foranderlig er selve konstellasjonen av elementene, måten de er stilt sammen på. Tricolore IV blir slik en slags «lydarkitektur» eller «skulptur» som lytteren kan oppleve fra stadig nye vinkler.

Andre viktige trekk ved Gudmundsen-Holmgreens musikk er det stilpluralistiske og det absurde. Dette er noe vi møter i et av hans mest kjente verk, Je ne me tairais jamais. Jamais (1966), for kor og ensemble. Det absurde ligger i at han har hentet tittelen og teksten fra sin «husgud» Samuel Becketts roman L’innommable (1953), men også i selve iscenesettelsen av det som må kunne sies å være en typisk absurdistisk tematikk: Menneskets forsøk på å handle meningsfylt i en meningsløs tilværelse.

Koret, eller det Gudmundsen-Holmgreen sammenligner med et asyl som forsøker seg på korsang, synger «jeg vil aldri tie, aldri», om igjen og om igjen, opp og ned på de samme skalatonene. Det som i egentlig er en meningsfull ytring tømmes for mening gjennom mekanisk repetisjon. Dette understrekes også av det instrumentale: Ensemblet, som består av et par bilhorn og en politifløyte, tromboner, mandolin, obo, fagott, bratsj og kontrabass, skaper det han kaller et «askegrått» landskap gjennom stadige repetisjoner av flere forskjellige stilistiske elementer. Resultatet er nærmest konkretistisk, for det som i utgangspunktet er meningsfulle stilelementer settes side om side inn i et spill som fratar dem sin originale mening. Det er på denne bakgrunn musikkviteren Erling Kullberg roser verket som «musikkhistoriens mest pauvert og ynkeligt klingende værk».

Gudmundsen-Holmgreen studerte på Det Kongelige Danske Musikkonservatorium under Finn Høffding fra 1953 til 1958.

Han underviste på Det Jyske Musikkonservatorium i perioden 1967–1973. Etter dette har Gudmundsen-Holmgreen i all hovedsak livnært seg som komponist, og fikk i 1978 tildelt «livsvarig ydelse» fra Statens Kunstfond.

Gudmundsen-Holmgreen har mottatt en rekke priser og utmerkelser, blant annet Nordisk råds musikkpris i 1980, for verket Symfoni, Antifoni (1977), og Carl Nielsen Legatet i 2003.

Han var sønn av billedhuggeren Jørgen Gudmundsen-Holmgreen.

• Musikk i Danmark
• minimalisme
• Henning Christiansen
• Hans Abrahamsen
• Ole Buck

• Dansk komponistforenings side om Gudmundsen-Holmgreen, skrevet av Ursula Andkjær Olsen.
• Music Sales Classicals webområde om Gudmundsen-Holmgreen, med en rekke verkomtaler skrevet av komponisten selv.