Røldal stavkirke

Stavkonstruksjonen er likevel godt synlig med sine karakteristiske stående veggplanker, staver, sviller og legjer. Foruten de vanlige hjørnestavene har skipet to par mellomstaver i langveggene, koret har ett par. Hjørnestavene har det vanlige sylindriske tverrsnittet, mens mellomstavene er flatteljet på innsiden. Veggsvillene er tappet inn i hjørnestavene og sikret med treplugger, slik det også er gjort i for eksempel Torpo stavkirke. Men helt spesielt er det at Røldal mangler den høye tørrmuren som fundament for veggsvillrammen – her ligger den på steinsetting i nivå med bakken. Konstruksjonen er uten grunnstokker.

Over den nyere himlingen har skipet og koret bevart deler av middelalderens sperretak, som kan ha vært åpent over kirkerommet. I tillegg til sperrene har det vært spent beter på tvers mellom langveggene. Gulvet var opprinnelig steinlagt på leirfylling. Koret har tilsvarende løsning som skipet, men tydelige spor i skipets østvegg og ulike profiler på materialene, tyder på at koret er bygd senere. Det betyr at den opprinnelige bygningen bare besto av dagens stavbygde skip.

Det er magert med bygningsfast dekor i kirken. Grunnlaget for stilhistorisk datering er følgelig svært tynt. Korbuen er enkelt profilert med en geipende maske i vederlaget på hver side. Portalen i korets sørvegg er den eneste fra middelalderen og er bare delvis bevart. Restene viser at den var svært nøktern, med enkle profiler. Hjørnestavene har høye, tilnærmelsesvis sylindriske baser med innsvinget profil og enkel vulst. Basenes form er tydelig inspirert av gotisk steinarkitektur, som gir grunnlag bare for en typemessig og generell datering til etter 1200 og senere. Hittil har det ikke lyktes å finne tilfredsstillende grunnlag for årringsdateringer.

Røldal sokn er nevnt første gang i 1462, men kirken er trolig eldre. I forskningen er dateringen av kirken relativt romslig, fra første halvdel av 1200-tallet til tiden etter 1300. Denne noe svevende dateringen samsvarer, for hva det måtte være verdt, med dateringen av det eneste middelalderinventaret som er igjen i kirken. Den enkle døpefonten i kleberstein er datert til første halvdel av 1200-tallet, mens det store triumfkrusifikset er datert til omkring 1250.

Kirken har også to klokker fra middelalderen. Tre alterskap med helgenfigurer er i dag spredd i sine enkelte deler på flere museer, men de vitner om at kirken trolig har hatt minst ett sidealter. Et malt alterfrontale fra kirken er i dag på Bergen Museum. Det har korsfestelsen som hovedmotiv og er antakelig laget i Bergen om lag 1325–1350.

Det bevarte utstyret til kirken er etter måten rikt, og i kirkeregnskapene fra 1600- og 1700-tallet omtales flere gjenstander, også fra nyere tid. Regnskapene forteller også om en kirke med gode inntekter og tidvis betydelig formue. I 1659 hadde den renter av 490 riksdaler på bok, en pen sum etter datidens mål. Inntektene skyldtes at kirken var et valfartsmål. Krusifikset hadde ord på seg for å helbrede vanføre og syke, og pilegrimer ga gaver og løfter for sjelebot.

Oslobispen ga i 1622 klart uttrykk for mishag overfor slik overtro, men skikken med jonsokmesse og ofring til krusifikset fortsatte inntil en nidkjær prost ble oppmerksom på slik uautorisert religionsutøvelse og fikk den stanset i 1837. Så sent som etter 1850 dukket det opp pilegrimer som ble avvist, og Fortidsminneforeningens senere antikvar, Nicolay Nicolaysen, forteller i 1848 om proteser, krykker og stokker som lå igjen som offergaver i kirken. Med tanke på at kjøreveien til Røldal åpnet først i 1875, må troen ha vært sterk hos uføre trengende. En kan undres om hjemveien falt like lett for alle som kastet krykker og proteser som vitnesbyrd om det undergjørende krusifikset.

Merker i ytterveggen viser at kirken har hatt svalgang, men det er usikkert om den var opprinnelig. Det eldste kortaket var tekket med horisontale tjærete bord før det på et tidspunkt ble lagt spon over. Om skipet hadde samme løsning, er ukjent, alle spor er borte.

Etter kirkeregnskapene gjennomgikk kirken omfattende arbeider i 1630-årene. En Thomas snekker var i sving i flere år med himlinger, kirkestoler og galleri. I 1818 ble skråstiverne i veggene i skipet satt inn for å motvirke setninger. I 1840-årene ble skipet forlenget mot vest med fem meter og vestgalleriet flyttet etter. Det ble lagt nytt gulv, og det gamle hellegulvet i skipet ble tatt opp og solgt på auksjon. En takrytter som satt midt på skipets møne, ble revet, og en ny og mindre ble satt opp over vestenden av skipet. Kirken fikk etter hvert ny hvitmalt kledning både inne og ute, som den beholdt fram til restaureringen i 1915–1918.

Stavkonstruksjonen i Røldal står i en særstilling blant stavkirkene. I forskningen er det påpekt at kirken har store likhetstrekk med den stavbygde andretasjen på Finnesloftet på Voss, landets største bevarte profane stavbygg, trolig fra 1200-tallet.

Forskeren Jørgen Jensenius har reist spørsmål om Røldals hjørnestaver opprinnelig har vært jordgravde, og om stavkirken kan ha vært planlagt eller brukt til et annet formål enn som kirke. Han viser til flere forhold som er vektige argumenter for et slikt syn, og det er liten tvil om at et svar vil kunne få betydning for synet på middelalderens trekonstruksjoner, bruken av dem og kronologien. Men, som Jensenius også påpeker, det er for tidlig i dag å fastslå kirkens opprinnelige form og funksjon, her må en avvente framtidig forskning og arkeologiske undersøkelser.

• stavkirke

• Bugge, Gunnar og Mezzanotte, Bernardino, Stavkirker, Oslo 1993
• Bugge, Gunnar, Stavkirkene i Norge, Oslo 1981
• Hauglid, Roar, Norske Stavkirker, Oslo 1973
• Jensenius, Jørgen H.; Viking, vol. LXI, 1998: s.131-145