Ranheim Papirfabrikk

Høsten 1882 henvendte den ingeniørutdannete bruksbestyreren Lauritz Jenssen på Vestre Ranheim i Strinda seg til ingeniør Henrik Christian Fredrik Størmer, en av pionerene i norsk treforedlingsindustri, med forslag om å etablere en cellulosefabrikk på eiendommen. Forholdene lå godt til rette. Ved munningen av Vikselva fantes det allerede en liten befolkningskonsentrasjon hvor mange hadde arbeidserfaring fra lokale møller og sagbruk. Dessuten var Meråkerbanen nettopp åpnet, noe som ville sikre gode transportmuligheter for råstoff til den planlagte treforedlingsbedriften. Ved Vikselvas utløp fra Jonsvatnet var det dessuten muligheter for kraftutbygging. Størmer gikk inn for prosjektet, og under et møte i Trondhjems Børs høsten 1883 ble det tegnet en foreløpig aksjekapital på 165 000 kroner. Etter den konstituerende generalforsamlinga 13. mars 1884 ble det bestemt at selskapet skulle ha en aksjekapital på 270 000 kroner fordelt på 54 aksjer. Kjøpmannen og fabrikkeieren Johannes Christian Piene fra Trondheim kjøpte den største aksjeposten.

Etter at bygginga av fabrikken på Ranheim hadde begynt, ble prosjektleder Størmer kjent med at den tyske kjemiingeniøren C. F. Dahl i 1879 hadde patentert en sulfatbasert cellulose-framstillingsprosess. Han fikk overbevist lederne ved Ranheim-selskapet om at den nye metoden hadde betydelige tekniske og økonomiske fortrinn i forhold til sulfittbasert produksjon. Revurderinga av produksjonsmetoden førte til at tegninger måtte omarbeides og at også maskinleveranser måtte revurderes. Dermed dro byggeprosessen i langdrag, slik at utgiftene ble langt høyere enn forutsatt. Da fabrikken sto ferdig høsten 1884 var aksjekapitalen oppbrukt, og selskapet måtte ty til banklån for å få i gang produksjonen.

Økonomisk sett fikk altså fabrikken på Ranheim en trang start. Investorene satset imidlertid offensivt, og i slutten av 1880-åra vokste planene om en integrert fabrikk med cellulose- og papirproduksjon fram. De første papirmaskinene på Ranheim ble satt i drift i 1891. Til tross for investeringene slet bedriften med underskudd og pådro seg tunge lån.

Etter hvert som likviditetssituasjonen begynte å bli vanskeligere, ble båndene til forretningsmannen Christian Eilert Rasch Christophersen stadig sterkere. Han levde tilsynelatende i stor velstand i den bygningen som i vår tid huser Nobelinstituttet i Oslo. Christophersen hadde i løpet av kort tid opparbeidet hovedstadens betydeligste jernvareforretning. Deretter satset han videre på salg av tremasse og cellulose, og på dette forretningsområdet utviklet han ambisjoner om å legge under seg så mye som mulig av norsk treforedlingsindustri. Mot å yte lån fikk han kontroll over cellulosesalget fra Ranheim, og etter hvert ble han aksjonær også. I 1894 var gjelda til Christophersen blitt så stor at de øvrige aksjonærene gladelig overlot ham aksjene sine. I 1897 kjøpte han også garden Ranheim av grunnleggeren, Lauritz Jenssen. På denne eiendommen bygde han også et teglverk.

Christophersen fikk imidlertid ingen langvarig glede av disse investeringene. Mange av selskapene hans gikk med underskudd, og sommeren 1899 ble han slått konkurs. Denne konkursen utløste ei alvorlig krise i hovedstadens forretningsliv. Et par år seinere overdro skifteretten fabrikken på Ranheim til den svenske brukseieren og industrigünderen Gustaf Oskar Ørn (1863–1944), som også investerte i blant annet Verdalsbruket og flere av de midtnorske treforedlingsbedriftene.

Med Ørn som eier fortsatte moderniseringa og utvidelsen av bedriften. Ulike rapporter nevner ombygging i perioden 1903–1906 og utvidelser i 1907 og 1912. Gjennom disse prosessene ble blant annet antall papirmaskiner økt fra en til tre. Et register fra 1918 forteller at bedriften produserte 10 000 tonn cellulose for eget bruk. Ranheim hadde på dette tidspunktet to fourdriniermaskiner og en yankeemaskin, alle med 96 tommers arbeidsbredde. På disse maskinene ble det produsert 9 000 tonn kraftpapir og sealings i ark og ruller.

I 1907 overdro konsul Ørn cellulose- og papirfabrikken på Ranheim til et selskap som besto av tre investorer med betydelig skogindustriell kompetanse, nemlig Nils O. Young Fearnley (1881–1961) og tremenningene Elias Cathrinus Kiær og Peter Collett Solberg. For disse herrene var oppkjøpet av Ranheim ledd i en større strategi som dreide seg om erverv av skogeiendommer og utvikling av skogbasert industri, ikke bare i Norge, men også i andre nordiske land og i Russland. Gjennom det nye eierskapet ble Ranheim Papirfabrikk søsterselskap med blant annet trelastbedriftene And. H. Kiær & Co., Van Severen, Næs, Meraker Brug, Köja, Rö, Holmsund, kassebordfabrikken Gutzeits Lådfabrik og treforedlingsselskapene Järpen Cellulose, Obbola, Rena Kartonfabrik, Greaker Cellulose, Torp Brug og Dubrowka, samt virksomheter innen kjemisk industri og skipsfart.

Historikeren Ingar Kaldal (f. 1955) har pekt på at forholdet mellom eierne og den daglige ledelsen ved Ranheim-fabrikken var nært, mens derimot forholdet mellom arbeiderne og eierne var desto fjernere. Arbeiderne betraktet eierne som kapitalister som kun var opptatt av profitt. Slike oppfatninger stimulerte fagforeningsarbeidet ved bedriften.

Ranheim Arbeidsmannsforening ble stiftet i 1901, og fikk bred tilslutning fra arbeiderne etter at den første tariffavtalen ved bedriften var inngått i 1906. I tillegg til Arbeidsmannsforeningens avdeling hadde bedriften en periode en egen verkstedklubb med tilknytning til Jern- og Metallarbeiderforbundet. Også maskinførerne hadde sin egen forening. Blant de kontoransatte var enkelte medlemmer av Handel og Kontor, mens andre soknet til ingeniørorganisasjonene.

Ranheim var lenge en eksportorientert bedrift, men fra 1930-åra ble stadig mer av salget dreid mot hjemmemarkedet. En viktig forutsetning for denne nye markedsorienteringa var en satsing på videreforedling av deler av produksjonen til papp- og emballasjeprodukter. Parallelt med denne utvidelsen av produksjonsspekteret skjedde det også en nyorientering med hensyn til råstoff. Nå ble det ikke lenger bare brukt tømmer fra gran og furu fra Trøndelag og tilstøtende deler av Jämtland i produksjonen, men i stadig større utstrekning også hunved og flisved fra trelastindustrien. Slikt råstoff fikk fabrikken blant annet fra Meraker Brug og fra Van Severen i Namsos, som også var i Kiær- og Solbergfamilienes eie.

Omkring 1950 hadde Ranheim om lag en tredel av kraftpapirproduksjonen i Norge. Produksjonsspekteret var vidt og omfattet kraftpakkpapir, posepapir, sekkepapir, papir og papp for kasseproduksjon, filtrering, gummiering og emballering av næringsmidler samt papir for bygningsmatter, bygningspapp, takpapp, dels i spesialkvaliteter som var behandlet med asfalt, voks eller plast. I åra like etter andre verdenskrig sysselsatte Ranheim Papirfabrikk ca. 500 personer, og virksomheten ga direkte og indirekte levebrød til 2–3000 mennesker.

1950-åra ble for øvrig en aktiv investeringsperiode ved Ranheim Papirfabrikk. Fabrikkbygningen ble ombygd til 70-årsjubileet i 1954. Innvendig var særlig kokeriet og hollenderiet fornyet. Utbygginga omfattet også et stort verkstedbygg, som også hadde materiallager og velferdslokaler, samt et råstofflager som var beregnet på gaffeltruckbetjening.

Samtidig fikk fabrikken sin fjerde papirmaskin, slik at årsproduksjonen kunne bli opptil 22 000 tonn. I 1959 installerte bedriften nok ei stor papirmaskin. Målet var at årsproduksjonen skulle heves til mellom 30 000 og 40 000 tonn papir. En sjette papirmaskin ble installert i 1966. Denne maskinen ble satt inn i produksjonen av pose- og sekkepapir. Kapasitetsøkningen innenfor papirproduksjonen utløste også planer om utvidelser i cellulosefabrikken, men disse planene ble knapt realisert.

Til gjengjeld ble det bygd en pappemballasjefabrikk på Ranheim i 1970. Denne delen av virksomheten sysselsatte fra først av 20 personer, men emballasjeproduksjonen ble i løpet av en tiårsperiode utvidet med stadig flere maskiner og produkter.

I 1980 oppgis det at emballasjeavdelingen på Ranheim hadde 120 ansatte. Bølgepapproduktene ble solgt til fiske, jordbruk og industribedrifter, mens fiskeforedlings-, meieri- og sprengstoffbransjene var viktige avtakere av massivpapp.

I 1971 kom nyheten om at A/S Ranheim Papirfabrikk var gått inn som en avdeling i Nordenfjelske Treforedling A/S. Administrerende direktør Fredrik Kiær forklarte fusjonen ved å vise til at begge bedriftene hadde hatt planer om å bygge nye sulfatcelluloseenheter, men at råstoffsituasjonen i regionen var slik at dette ville blitt to små enheter. Gjennom sammenslåing mente industrilederne at det skulle bli mulig å skape en konkurransedyktig enhet. Fusjonen kan også ses som et uttrykk for at den «assosiative kapitalismen», med familieselskaper som fordelte oppgaver og markeder seg i mellom, også innen skogindustrien var i ferd med å bli avløst av «konsernkapitalismen», der produksjon og omsetning i stor utstrekning ble regulert av selskaper som satset på å kjøpe opp og slå sammen bedrifter.

Da Ranheim ble fusjonert med Nordenfjelske Treforedling og gikk inn i konsernet Norske Skogindustrier A/S, var det meningen at Ranheim skulle få et nytt sulfatcelluloseanlegg, som blant annet skulle levere armeringsmasse til papirfabrikken i Skogn. Konsernledelsen kom imidlertid til at en slik celluloseenhet på Ranheim ville bli for liten, og skrinla prosjektet. Fabrikkens eksisterende sulfatmasseanlegg ble imidlertid ikke umiddelbart stanset. Men utover i 1970-åra ble treforedlingsindustrien konfrontert med nye krav til rensing av forurensende utslipp, samtidig som kampen om råstoffet hardnet til og lønnsomheten i sulfatmasseproduksjonen på over 20 år gamle maskiner ble stadig dårligere. I 1980 bestemte bedriftsledelsen ved Ranheim seg for å avvikle cellulosefabrikken, som siden siste ombygging i 1958 hadde hatt en produksjon på ca. 40 000 tonn ublekt sulfatmasse per år. Etter nedkjøring av de tømmer- og flislagrene som fantes på Ranheim, ville bedriften dekke sitt cellulosebehov ved hjelp av masse fra Nye Tofte og gjennom økt bruk av returpapir. Cellulosefabrikken stanset sommeren 1981. Fire år seinere fikk bedriften et oppløseranlegg som skulle gjøre det mulig å basere produksjonen helt og fullt på returpapir.

Ranheim Papirfabrikk feiret 100-årsjubileum i 1983. Før jubileet hadde fabrikken hatt flere år med sviktende inntekter. Ledelsen i selskapet uttrykte likevel god tro på at konjunkturene ville snu. Derfor kom det overraskende på de ca. 400 ansatte da konsernledelsen i Norske Skog signaliserte at de ville avvikle papirproduksjonen og selge bedriften til M. Peterson & Søn, som kun ønsket å fortsette med papp- og sekkeproduksjon. 1. oktober 1983 ble salget realisert. Fabrikken ble drevet videre som et eget aksjeselskap under navnet Ranheim Papirfabrikk A/S. Under dette eierskapet fortsatte bedriften sin produksjon av papir, bølgepapp, massivpappemballasje, sekker, papphylser og bygningsplater. Fra 1986 baserte bedriften seg utelukkende på returpapir som råstoff. I 1997 ble Peterson-konsernet omorganisert. Papirproduksjonen på Ranheim gikk inn i et selskap sammen med konsernets papirfabrikk i Moss, mens emballasjeproduksjonen ble organisert i et annet selskap som også omfattet Sarpsborg Papp i Sarpsborg. Peterson Emballasje overførte bølgepapp-produksjonen til avdelingen i Sarpsborg fire år seinere. I 1998 innviet Ranheim et nytt forbrenningsanlegg som gjorde det mulig å utnytte mye av avfallet fra virksomheten i energiproduksjon.

• Norsk industrihistorie før 1940
• Norsk industrihistorie etter 1940

• Ranheim Paper & Board

• Danielsen, Rolf 1958. Det nye bysamfunn 1880–1914. Trondheim bys historie. IV. Trondheim, s. 407.
• Kaldal, Ingar 1992: «Kvinnene i papirfabrikken på Ranheim». I Årbok 1992. Trøndelag Folkemuseum, s. 70–83.
• Kaldal, Ingar 1993: «Arbeid å lite på – om arbeidsfolk og sosialt miljø ved Follafoss tresliperi og Ranheim papirfabrikk 1920–1970». I Heimen 27 1993, s. 91–105.
• Kaldal, Ingar 1994: Arbeid og miljø ved Follafoss tresliperi og Ranheim papirfabrikk 1920–1970, Nr. 3 Skriftserie fra Historisk institutt, Trondheim.
• Kaldal, Ingar 2003: «Arbeidsfolk og sosialt miljø på Ranheim Papirfabrikk 1920–1970», i Årbok 2003, 3. utgave. Ranheim Bydels Museums- og Historielag.
• Sogner, Knut 2001: Plankeadel. Kiær- og Solbergfamilien under den 2. industrielle revolusjon. Oslo, s. 64–65.
• Sætherskar, Johs. 1949: Det norske næringsliv, Sør-Trøndelag fylkesleksikon. Bergen, s. 1073–1074.
• Stuenæs, I. K. og Vasseljen, O. 1939: «Ranheim, vestre», artikkel i Strinda bygdebok, 1. bind, utgitt ved Strinda bygdebokkomite, Trondheim, s. 193–197.
• «Ranheim Cellulosefabrik», sekvens i den usignerte artikkelserien «Litt om den norske celluloseindustris historie 1873–1890» i tidsskriftet Papir-Journalen nr. 10 1941, s. 93–97.