Foreldre: Verksmester Carl Richard Herrmann (1888–1966) og Karoline Marie Andersen (1894–1977).
Gift i 1948 med sykepleier Torlaug Lea (1919–2007), datter av fabrikkeier Gustav Lea og Teresia Jensen.
Foto 1987. Bilde fra Norsk biografisk leksikon
Richard Herrmann var en norsk radioreporter, redaktør og forfatter, som fra begynnelsen av 1950-årene til slutten av 1970-årene nærmest daglig rapporterte i NRK fra London.
Han ble i 1967 tildelt Narvesenprisen for sitt journalistiske virke. Fra 1977 ledet han arbeidet med den nye radiokanalen P2. Hermann har utgitt en rekke bøker om britisk historie og dagligliv, og boken Mine gleders by (1983) er blitt en norsk klassiker innen sakprosa.
Bakgrunnen for Herrmanns uvanlig langvarige virke som korrespondent lå delvis i erfaringene i Norge under andre verdenskrig. Etter examen artium i hjembyen Larvik i 1939 begynte Herrmann å studere filologi ved Universitetet i Oslo, men ble snart tiltrukket av journalistikken og fikk tilbud om ansettelse i Norsk Telegrambyrå (NTB) høsten 1941. Vilkåret var at han samtidig gikk inn i NS, noe han i likhet med andre medarbeidere motvillig fant å måtte bøye seg for; medlemskapet varte for Herrmanns del bare noen uker. I forståelse med ledelsen opptok de det de anså som et proforma medlemskap for å holde landets sentrale nyhetsinstitusjon unna reell NS-innflytelse. Linjen viste seg like fullt effektiv, idet NTB gjennom okkupasjonsårene ble basis for atskillig illegal informasjons- og etterretningsvirksomhet, som også Herrmann deltok i. Men ved oppgjøret etter krigen ble slike tilfeller sett strengt på. Selv om de fleste NTB-medarbeiderne unngikk strafferettslig forfølgelse, bestemte Norsk Presseforbund ved sin æresrett at Herrmann og andre skulle utelukkes som medlemmer for en bestemt tidsperiode.
Herrmann drog ut, til nyhetsbyrået Reuters i London, først med stipend fra NTB, senere som trainee. Fra 1952 var han ansatt som stedfortredende redaktør ved Europa-desken i hovedkvarteret til Reuters i Fleet Street. I dette hektiske nyhetsmiljøet trivdes han godt. «I en diger sal, hvor dusinvis av fjernskrivere tikker døgnet rundt, hvor 10–20 journalister og like mange sekretærer og stenografer skriver om kapp på bråkende maskiner, hvor telefonene kimer … der regjerer Herrmann,» skrev en beundrende kollega i VG i 1956. På dette tidspunkt var Herrmann blitt godt kjent hjemme som NRKs frilanskorrespondent i London siden 1952.
I tillegg til å stige i gradene i Reuters, der han ble Europa-redaktør og fra 1961 Storbritannia-redaktør, bidro han flittig, ofte flere ganger daglig, til dagsnytt- og aktualitetsprogrammene i NRK. London var fortsatt et sentrum i internasjonal nyhetsformidling, og gav i tillegg et rikt stofftilfang av hverdagsliv, kultur og sport, som Herrmann formidlet i sin uforlignelige stil – slentrende, muntlig og frisk. Denne «andre stemmen fra London» (den første tilhørte Toralv Øksnevad under krigen) la også grunnlag for et bestselgende forfatterskap i den kåserende sjanger som Herrmann utviklet i løpet av 1960-årene.
I 1964 forlot han Reuters for å bli fulltids ansatt som NRKs første faste korrespondent. I 1966 ble han kalt hjem til Marienlyst for å overta etter Halfdan Hegtun som leder av utenriksavdelingen. Her ble han imidlertid innhentet av fortiden, da Dagbladets Jan Eklund i artikkelen «Det skal være en grense» på avisens vegne reiste protest mot at «folk som sviktet for 25 år siden» skulle kunne få en så fremtredende stilling. Dette uforsonlige møtet med Norge fikk Herrmann til å snu og vende tilbake til London, der han fortsatte som korrespondent.
I 1977 ble Richard Herrmann på ny hentet hjem, nå som «P2-sjef», for å lede arbeidet med den nye radiokanalen som Stortinget hadde gitt klarsignal for. Herrmann ledet forsøkssendingene fra de første prøvene høsten 1978 til kanalen fikk eget nett i 1980 og daglige sendinger i 1981, slik at den fra 1982 kunne regnes som et effektivt alternativ til P1. Distriktskontorene var da koblet til og sporten overført til P2. I dette gjennombruddsåret for flerkanalsystemet forlot Herrmann NRK for å vie seg til sitt forfatterskap. Først i 1984 kunne «hans» kanal formelt åpnes, etter langvarig strid mellom NRK og Stortinget om hovedkontorets lokalisering.
Richard Herrmann utgav en rekke bøker om emner fra britisk historie og hverdagsliv. En rekke av dem har kommet i flere opplag. Mine gleders by. Historien om London gjennom to tusen år (1983) har blitt en norsk klassiker innen sakprosa. Den kåserende stilen med muntre historier og anekdoter som han var så kjent for fra NRK-programmene preget også hans litterære virksomhet. Han skrev om kongelige i gammel og ny tid, om store og små politikere, om kriminalsaker, og også om fotball. Den siste boken fra Herrmanns hånd, som ble utgitt i 1993, handlet om fotballens betydning for den jevne londoner.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.