Robert Bruce var konge av Skottland fra 1306 til 1329. Han var sønn av Robert 6., lord av Annandale (d. 1304) og grevinne Marjory av Carrick (d. ca. 1290). Kong Robert blir sett på som en av Skottlands store frigjøringshelter og lykkes i å motsette seg de engelske kongenes forsøk på å erobre Skottland. Han er særlig kjent for seieren mot Edvard 2. i Slaget ved Bannockburn i 1314.
En statue av Robert 1. er reist ved Bannockburn.
Kildene forteller ingenting om Roberts barndom og oppvekst. Oppdragelse for aristokratiske gutter på tidspunktet involverte vanligvis opplæring i språk som fransk og latin, i tillegg til kamptrening, ridning, og høvisk framferd. Senere fortellinger om Robert tyder på at han hadde stor interesse for bøker og lesing.
Faren til Robert het også Robert, og var den sjette lorden av Annandale i Sør-Skottland. Robert 6. hadde vært korsfarer og ble gjennom ekteskapet med Roberts mor Marjory også jarl av Carrick på vestkysten. Roberts familie på farssiden var fjernt beslektet med den skotske kongefamilien. Hans oldemor Isobel av Huntingdon (d. 1251) var oldebarn av kong David 1. (d. 1153). Dette lå til grunn for tronkravet til Roberts farfar, lord Robert 5. av Annandale (d. 1295), som ble fremmet etter kong Aleksander 3s død i 1286. Kravet ble imidlertid avvist til fordel for John Baliol som ble konge av Skottland i 1292.
Robert 6. tok opp Robert 5s tronkrav og nektet å sverge troskapsed til kong John. I 1293 dro han til Norge og giftet datteren Isabella Bruce, med den norske kongen Eirik Magnusson. Han overlot jarledømmet Carrick til den unge Robert og gikk i tjeneste for kong Edvard 1 av England. I 1296 ble Skottland delvis okkupert av Engelske styrker og kong John Baliol avsatt og sendt som fange til London.
Robert Bruce og faren Robert 6. sverget i 1296 og i 1297 troskapsed til kong Edvard 1. Nokså snart etterpå begynte sønnen imidlertid å organisere den skotske motstanden mot engelskmennenes okkupasjon sammen med blant annet William Wallace og John Comyn. En periode tjente Bruce og Comyn som Skottlands beskyttere, på vegne av den fraværende kongen John Baliol. I 1304 fikk imidlertid engelskmennene overtaket i krigen og sammen med den skotske adelen inngikk Bruce en fredsavtale med kong Edvard. Samme år døde Robert 6. og Robert ble den syvende lorden av Annandale og arvet dessuten farfarens gamle tronkrav.
Robert fortsatte imidlertid samarbeidet med engelskmennene en stund til, mens han i det skjulte bygde støtte for sitt eget krav på tronen. I februar 1306 drepte Bruce sin erkerival John Comyn i Dumfries og i mars lot han seg krone til konge av Skottland.
Engelskmennene reagerte raskt. Bruce ble slått i slaget ved Methven i juni 1304 og måtte søke tilflukt på Hebridene og i Ulster. Han hadde imidlertid støtte fra rikets mektige biskoper og deler av det skotske aristokratiet. Etter Edvard 1s død i 1307 gikk Robert på offensiven. Han bekjempet sine fiender i Nord-Skottland og overtalte både det skotske parlamentet og den franske kong Filip 4 til å støtte tronkravet sitt i 1309. Én etter én ble de skotske borgene i sør gjenerobret fra engelskmennene. Perth ble tatt i 1313, Roxburgh og Edinburgh i 1314.
I juni 1314 kom kong Edvard 2 av England kom omsider til Skottland med en hær. Han møtte kong Robert og 8000-9000 skotske soldater ved Bannockburn, sør for Stirling. Den engelske hæren var større enn den skotske, men dårlig organisert og hadde før slaget inntatt en utsatt posisjon. Et engelsk kavaleriangrep ble slått tilbake 23. juni og dagen etter klarte skotske fotsoldater å presse det engelske kavaleriet ned i et gjørmete område der de ble stående fast sammen med det engelske infanteriet. Den engelske hærens bueskyttere ble deretter satt ut av spill av det skotske kavaleriet under marskalken Robert Keith.
Slaget er et av de viktigste i skotsk historie og ble et vendepunkt for Robert 1. Det var så vidt den engelske kongen Edvard 2. slapp unna fra slaget uten å bli tatt til fange av skottene. Skottene kunne nå sikre sørgrensen ved å ta borgene Stirling og Bothwell i sin besittelse. Flere tilfangetagne engelske aristokrater ble senere utvekslet med medlemmer av Roberts familie som hadde vært i engelsk fangenskap.
Selv om Robert nå satt relativt trygt på den skotske tronen fortsatte han arbeidet mot engelskmennene og for anerkjennelse av skotsk uavhengighet. Paven sto lenge på den engelske siden og anerkjente ikke Robert som skotsk konge. I 1319-20 ble landet truet med interdikt men skottene responderte i 1320 med en erklæring ved klosteret i Arbroath signert av 39 av rikets ledene aristokrater. Erklæringen argumenterer for Skottlands uavhengighet og Roberts legitimitet som konge. Paven la etter dette press på England for å stoppe krigen, men anerkjente ikke Robert før 1323-25.
Krigen mot England fortsatte til 1328. I tiden før dette var Robert involvert i angrep og plyndringstokter mot Nord-England, mens broren Edvard Bruce dro med en hær til Irland for å kjempe mot engelskmennene der. Ingen av disse tiltakene lykkes på kort sikt og Edvard Bruce ble drept i Irland i 1318.
Utmattelsestaktikken mot Nord-England drev imidlertid engelskmennene til forhandlingsbordet. Edvard 2s abdisering og død i 1327 var nok en medvirkende årsak til dette ettersom det nye regimet hadde behov for stabilitet. Ved freden i Northampton i 1328 anerkjente England Skottlands uavhengighet og Roberts legitimitet som konge. Ekteskapet mellom den skotske kronprinsen David og Edvard 2s datter Joan beseglet avtalen.
Robert Bruce døde i 1329 og ble etterfulgt av sønnen David 2. Da denne døde barnløs i 1371 arvet Robert 2. Stewart tronen. Hans mor var Marjorie Bruce (d. 1317), den eldste av av Robert 1s døtre. Fra henne nedstammer kongeslekten Stuart som også overtok den engelske tronen i 1603.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.