Roman Ingarden

Ingarden arbeidet hovedsakelig innenfor fenomenologi, estetikk og kunstfilosofi.

I Das literarische Kunstwerk (1931), som er ett av hans hovedverker, har Ingarden levert viktige bidrag til estetikken, særlig litteraturteorien. Han forkaster sin lærer Husserls «transcendentale idealisme» og bruker selv den fenomenologiske metode til å etablere en realistisk ontologi. Den reflekteres i hans estetikk i en estetisk sjikt-ontologi som søker å gjøre det estetiske objekt (kunstverket) uavhengig av dets psykologiske og sosiale betingelser. Et kunstverk er for Ingarden en ren «intensjonal gjenstand», hvor både kunstnerens meningsgivende intensjon («formål») og mottagerens meningstolkende intensjon er viktige. Her får begrepet estetisk erfaring en særstilling innenfor det kunstneriske verkbegrepet.

Ingardens stil er preget av en uvanlig klarhet, som kanskje røper påvirkning fra de sterke analytisk-filosofiske retninger i Polen. Han har også påvirket den østeuropeiske lingvistiske strukturalisme.

Ingarden har kommet banebrytende bidrag innenfor litteraturteori, musikkfilosofi, arkitektur og billedkunst. Ingardens filosofi er gjenstand for forskning og ses på som en klassiker i estetikk og kunstfilosofi.

• Vom Erkennen des literarischen Kunstwerks (1937)
• Der Streit um die Existenz der Welt (1947–48), som tar opp ontologiske problemer
• På norsk: Innføring i E. Husserls fenomenologi. Ti Osloforelesninger 1967 (1970)

• estetikk
• fenomenologi
• kunst