Søsterkirkene

Skipet har et imponerende ytre. Vestfasaden har en stor portal med en inntrapping, og i denne står det søyler på hver side. Over portalen står et stort vindu med lignende utforming. Alle former er svært enkle, med bare smale profiler ved overgangen til buene, men arbeidet er førsteklasses utført av svært dyktige håndverkere. Søylene har såkalte terningkapiteler, med flate sider og avrundede hjørner. Som vanlig på Østlandet har ikke kirken en eneste middelaldersk vindus- eller døråpning mot nord. Mot sør har derimot skipet en portal og vinduer både i sideskips- og midtskipsveggene. Den eldste delen av koret har også bevart en portal og et vindu på sørsiden. Dette eldste koret hadde kvadratisk form, og den forsvunne apsiden hadde hesteskoform, det vil si at den var litt mer enn halvsirkelformet. Restene av den ble funnet under gulvet ved en restaurering i 1950-årene.

Ved gravinger på kirkegården er det til forskjellige tider funnet fundamenter som tyder på at det var planlagt korsarmer på skipet, men at disse aldri ble bygget over bakkenivå.

Når man går inn i skipet gjennom hovedportalen i vest, ser man på hver side to kraftige, runde pilarer som bærer midtskipet, og lenger øst to korsformede pilarer som bærer tårnet. Midtskipet var opprinnelig et mye høyere rom, som var åpent helt opp i mønet. Men da hvelvene ble satt inn seinere i middelalderen, våget byggmesteren heller ikke her å løfte hvelvene så høyt opp at de gikk klar av vinduene øverst i midtskipsveggen. Da måtte de i så fall støttes av utvendige strebebuer, og det ble nok for komplisert eller dyrt. For å være på den sikre siden, ble hvelvene derfor bygget sa lave at de skjærer over disse vinduene, slik at bare nedre del av dem slipper litt lys inn i skipet.

På hver side av midtskipet ligger de smalere sideskipene. Begge ender mot øst i en halvrund alternisje med bittesmå vinduer over. Disse altrene var viet populære helgener, for eksempel Jomfru Maria og St. Olav. Sideskipene er dekket av hvelv fra kirkens første byggeperiode. De er så smale at de bare omfatter en kvart sirkel (kvadranthvelv). Lengst vest i søndre sideskip var det frem til 1800-tallet en brønn som blant annet skaffet vann til døpefonten som sto her.

Når man stiger inn i koret, blir man slått over hvor lyst det er sammenlignet med skipet. Det er særlig på grunn av det store vinduet i østveggen, som stammer fra korutvidelsen på 1200-tallet. Det består av en stor nisje i veggen som inneholder tre høye, smale vinduer, hvor det midterste er høyest. Dette var en svært utbredt vindustype i gotisk tid. Senere har slike vinduer fått navnet «treenighetsvinduer», fordi de tre lysåpningene kan symbolisere Gud Fader, Jesus Kristus og Den hellige Ånd. Utvendig er dette vinduet dekorert på en uvanlig måte, ved at buen vekselvis består av hvite og røde steiner.

I dag har koret flatt tretak, men før brannen i 1799 var det dekket av et lignende hvelv som i skipet. På nordsiden ble det samtidig med korutvidelsen bygget et sakristi som var like langt som koret. Det hadde helt frem til 1860-årene inngang bare fra koret, og det har steinhvelv for at det skulle være både brann- og innbruddssikkert. Et middelaldersk sakristi skulle nemlig også oppbevare kirkens verdigjenstander, bøker og dokumenter. Dette var det nærmeste de i middelalderen kom til vår tids bankhvelv. En innbruddstyv måtte først ta seg inn i kirkens aller helligste, og derfra bryte opp døren inn til sakristiet. Det skulle en kaldblodig tyv til for å våge noe slikt.

Nikolaikirken har lite bevart av sitt gamle inventar. Dette skyldes brannen i 1799 og en hardhendt modernisering i 1860-årene. Men kirken har fått tilbake sin gamle altertavle fra 1625, som er et interessant kunstverk. Det er en fløytavle som er en etterkommer av de senmiddelalderske alterskapene, med hengslede dører eller fløyer som kunne åpnes og lukkes. Motivet i midtpartiet er korsfestelsen. På fløyene er syndefallet malt til venstre og tilbedelsen av kobberslangen til høyre. På utsiden av dørene er malt årstallet og våpenskjoldene til stattholder Jens Juel og hustru Ida Lange, som trolig har gitt altertavlen.

Prekestolen er fra 1728, og utsmykket med akantusdekor. Den ble restaurert og fikk ny himling i 1960, med monogrammet til kong Olav 5. Døpefonten er fra samme tid som prekestolen. I koret står også en liten almissetavle med et maleri av Søsterkirkene før Nikolaikirken brant i 1799 og Mariakirken i 1813.

Ved restaureringen i 1960 ble benkene i skipet tatt ut og erstattet med lette stoler.

Kirken har en kompakt form, med et kor som er nesten like bredt som skipet og litt høyere. Den har bare noen få og små vinduer, bortsett fra i østveggen. Der står et tredelt vindu av lignende type som i Nikolaikirken.

Det er lett å se at kirken er bygget i to omganger. Vestre del av skipet er romansk, med rundbuede vinduer. Merkelig nok har ikke denne delen av kirken et eneste vindu, bare tre portaler. I vestgavlen er det en dør som fører inn til loftet. Den vestre delen er bygget av den samme mørke, harde steinen som Nikolaikirken, men steinbehandlingen er ikke av samme høye kvalitet.

Midt på skipet er det en godt synlig skjøt i veggene, og den østre delen av skipet og hele koret er tydelig yngre. Her er det gjenbrukt en god del mørk stein, men dører og vinduer er hugget av den samme lyse kalksteinen som i utvidelsen av Nikolaikirken. Det er derfor godt mulig at begge kirkene er utvidet på samme tid. Blant de gjenbrukte steinene er det mange med krummet overflate, som viser at de stammer fra en halvrund apsis.

Utgravninger inne i kirken i 1901 og omkring kirken i 1990–1992 har gjort det mulig å rekonstruere den opprinnelige grunnplanen. Det viser seg at den vestre delen av det nåværende skipet opprinnelig utgjorde hele skipet. Øst for dette var det et tverrskip med små korsarmer som stakk om lag tre meter ut fra skipet. Øst for tverrskipet sto et lite kor med apsis. Over midten av korset som dannet grunnplanet har det stått et midttårn. Ved ombyggingen, kanskje omkring år 1300, ble tverrskip, kor og apsis revet, skipet forlenget og et nytt, stort kor bygget. Dette koret er et stort og høyreist rom, opplyst av det store tredelte vinduet i østveggen og et enkelt vindu i sørveggen. Uvanlig nok ligger inngangen til koret i nordveggen i stedet for som vanlig i sørveggen. Kanskje er det noe sant i tradisjonen om at det har ligget bygninger mellom kirkene?

Ingenting av kirkens gamle inventar har overlevd, og ved den siste restaureringen fikk kirken et nytt interiør av hvitkalkede vegger, et alterbord og enkle benker i skipet.