Sunningdaleavtala

I 1972, då britisk direktestyre av Nord-Irland vart innført, var det mest valdelege året i the troubles. I oktober gav Nord-Irlandsminister William Whitelaw signal om maktdeling mellom parlamentariske orienterte unionistar og nasjonalistar, og i mars 1973 offentleggjorde han Northern Ireland Constitutional Proposals.

Avtala garanterte at Nord-Irland skulle halda fram i union med Storbritannia så lenge fleirtalet der ynskte det. Vidare skulle det veljast ei nord-irsk forsamling med proporsjonal representasjon frå fleirmannskrinsar, og frå denne skulle det utgå ei «regjering» (Northern Ireland Executive) med unionistiske og nasjonalistiske medlemer. Regjeringa skulle koplast til eit allirsk råd med representantar frå den irske og den nordirske regjeringa og parlamenta i Belfast og Dublin.

I valet til den nordirske forsamlinga i juni 1973 vart det vald 78 representantar frå valkrinsar med fem til åtte representantar. 52 var tilhengjarar av Sunningdale og dei nye institusjonane, men det største partiet (Ulster Unionist Party) fekk vald inn både tilhengjarar og motstandarar. Samla var det fleire innvalde motstandarar enn tilhengjarar blant unionistane ettersom Democratic Unionist Party (DUP) og Vanguard Unionist Progressive Party var samla på motstandarsida saman med innvalde lojalistar (militante unionistar) frå Vest-Belfast.

Det avtalevenlege fleirtalet var ein vaklevoren allianse mellom (fleirtalet av) representantane for Ulster Unionist Party (UUP), Alliansepartiet og Social Democratic and Labour Party (SDLP). Sterkare maktdeling og tydelegare irsk dimensjon ville auka motstanden i UUP, svak maktdeling og utydeleg irsk dimensjon ville få SDLP til å tru at dette berre var ei lett modifisert utgåve av unionistisk fleirtalsstyre.

Forhandlingane i Sunningdale i Sør-England 6.–9. desember 1973 var fyrste gongen sidan 1925 at den britiske statsministeren (i 1973: Edward Heath), den irske statsministeren (i 1973: Liam Cosgrave) og den påtroppande nordirske regjeringa hadde møte om framtida til Nord-Irland. Den vanskelegaste saka var rolla til den irske staten. Dei kom fram til at det skulle vera eit ministerråd der det sat sju medlemer frå kvar regjering med «utøvande, harmoniserande og rådgjevande roller». Den allirske rådet skulle ha 30 medlemer frå kvart av parlamenta i Dublin og Belfast, og skulle vera «rådgjevande og evaluerande». Ulster Unionist Party og SDLP hadde interesse av å tolka formuleringane ulikt, unionistpartiet minimalistisk og SDLP maksimalistisk.

Paraplyorganisasjonen Ulster Army Council vart skipa i protest mot denne allirske dimensjonen. Dei viktigaste paramilitære lojalistorganisasjonane Ulster Defence Association (UDA) og Ulster Volunteer Force (UVF) inngjekk.

Den nye regjeringa kom i arbeid frå 1. januar 1974. Partileiaren for UUP, Brian Faulkner, var regjeringssjef («Chief Executive»), assisterande regjeringssjef var Gerry Fitt frå Social Democratic and Labour Party. Blant dei 11 regjeringsmedlemene var seks frå Ulster Unionist Party, fire frå Social Democratic and Labour Party og ein frå Alliansepartiet.

4. januar 1974 avviste Ulster Unionist Council, det høgaste organet i Ulster Unionist Party, det allirske rådet med 427 mot 374 røyster. Brian Faulkner gjekk av som partileiar, men held fram som regjeringssjef. Han var då opplagt vesentleg svekka.

Etter dette samla Ulster Unionist Party, Democratic Unionist Party og Vanguard Unionist Progressive Party seg under paraplyen United Ulster Unionist Council i alle nordirske valkrinsar då det var val til Westminsterparlamentet i februar 1974. Dei gjorde valet til ei folkerøysting om Sunningdale og vann i 11 av 12 valkrinsar, den tolvte vart vunne av Social Democratic and Labour Party.

Regjeringssjef Brian Faulkner hadde fått fleirtalet både i eige parti og fleirtalet blant alle unionistar mot seg. Få dagar etter reiste Sunningdaletilhengjarane i Ulster Unionist Party eit nytt krav om at republikken Irland skulle fjerna dei grunnlovsparagrafane som slo fast at heile Irland var det nasjonale territoriet – før Sunningdaleavtala kunne iverksetjast.

I slutten av mars 1974 kravde Ulster Workers’ Council (UWC) at den nordirske forsamlinga måtte oppløysast og truga samstundes med uro. UWC var ei samanslutning av lojalistiske fagforeiningsrepresentantar i Belfastindustrien med nære band til Ulster Defence Association (UDA) og Ulster Volunteer Force (UVF). Statsminister Harold Wilson vitja Nord-Irland i april 1974 og fortalde at det ikkje fanst noko alternativ til Sunningdaleavtala. Det provoserte den unionistiske opinionen, og Ulster Workers’ Council kom til å halda lovnaden sin om å skapa uro – det skjedde gjennom ein to veker lang generalstreik i mai 1974.

Styresmaktene prøvde å få til både maktdeling og ei rolle til republikken Irland i 1985 med Hillsboroughavtala. Også den gongen vart dei unionistiske protestane sterke, og initiativet lukkast ikkje.

Fyrst med langfredagsavtala frå 1998 nådde ein fram til ei meir vellukka maktdeling og ei rolle for den irske staten. Difor har Langfredagsavtala også vore omtala som «Sunningdale for slow learners». Ein viktig forskjell var at parti som stod nært republikanske og lojalistiske paramilitære var med i forhandlingsprosessen i 1998, men ikkje i 1973 eller i 1985.

• Alliance Party of Northern Ireland (APNI)
• Democratic Unionist Party (DUP)
• Nord-Irlands historie
• Social Democratic and Labour Party (SDLP)
• The Troubles
• Ulster Defence Association (UDA)
• Ulster Unionists
• Ulster Volunteer Force (UVF)

• Conflict Archive on the Internet (CAIN); The Sunningdale Agreement – Menu page. CAIN: Events: The Sunningdale Agreement (ulster.ac.uk)
• Conflict Archive on the Internet (CAIN); Key events Ulster Workers’ Council (UWC) strike. CAIN: Events: Ulster Workers' Council Strike – Menu Page

• Feeney, Brian (2020); A short history of the troubles. Dublin, O’Brien Press.
• Gillespie, Gordon (2007); Sunningdale and the 1974 Ulster Workers Council strike. History Ireland nr 3 mai-juni 2007. History Ireland
• O’Leary, Brendan (2020); A treatise on Northern Ireland. Volume 3: Consociation and confederation. From Antagonism to Accommodation? Oxford, Oxford University Press.
• Patterson, Henry & Kaufmann, Eric (2007); Unionism and Orangeism in Northern Ireland since 1945. The decline of the loyal family. Manchester, Manchester University Press.
• Walker, Brian M. (1992); Parliamentary elections results in Ireland 1918-92. Irish elections to parliaments and parliamentary assemblies at Westminster Belfast Dublin Strasbourg. Dublin/Belfast, Royal Irish Academy/The Institute of Irish Studies Queen’s University of Belfast.
• Walker, Graham (2004); A history of the Ulster Unionist Party. Protest, pragmatism and pessimism. Manchester, Manchester University Press.