Teater i Nederland

Nå ble den franske tragedien forbildet, og dette kom til å prege størsteparten av 1700-tallet. Et lyspunkt var komediedikteren Pieter Langendijk, som Holberg må ha kjent da han bodde et år i Amsterdam. Mot slutten av 1700-tallet kom for en gangs skyld innflytelse fra Tyskland, nærmere bestemt fra Klopstock og den tyske Sturm und Drang. Rhijnvis Feith forsøkte å forene disse impulsene med ortodoks kalvinisme og sterk sentimentalitet i en borgerlig tragedie. I det kalvinistiske miljøet ble han tidens folkedikter.

På 1700-tallet ble teatrene i Amsterdam og Haag i perioder benyttet av flamske ensembler fra Brussel, som på denne tiden opplevde en blomstringstid for nederlandskspråklig teater. Det var i en slik periode den store teaterbrannen i Amsterdam fant sted i 1772. Et nytt teater stod ferdig i 1774, på samme sted som det nåværende, Stadsschouwburg, ble bygd i 1894. Rotterdam fikk eget teater i 1772, men utviklet ingen egen teaterkultur. Haag fikk teater allerede i 1708; det nåværende, Koninklijke Schouwburg, skriver seg fra 1804 og virket gjennom hele 1800-tallet som et tospråklig fransk/nederlandsk teater. For øvrig var Amsterdam sentrum. Her gikk man, som reaksjon på det overfladiske repertoaret i 1870-årene, til opprettelse av et nytt teaterselskap, Koninklijke Vereniging Het Nederlandsch Toneel. Her ble også Ibsen spilt. En teaterskole og et teatertidsskrift ble også grunnlagt.

Mot slutten av 1800-tallet trådte dramatikeren Herman Heijermans frem med realistisk og naturalistisk dramatikk som også ble spilt på norske scener. Et nytt teaterselskap ble stiftet, Nederlandsche Tooneelvereniging, hvor regissøren Crispyn satte opp stykker av Ibsen, Hauptmann og Maeterlinck. Nye retninger oppstod, blant annet naturalisme, symbolisme og ekspresjonisme, og skuespillere som Albert van Dalsum, Eduard Verkade og Willem Royaards gjorde seg sterkt gjeldende.

I 1930-årene gjorde nye politiske strømninger seg gjeldende. Fascistiske grupper greide å stanse en serie oppførelser av en dramatisering av Pär Lagerkvists Bøddelen med Dalsum i tittelrollen. Det var også andre lignende hendelser. Under den tyske okkupasjonen måtte skuespillerne la seg registrere for å kunne fortsette å spille. De fleste nektet dette og gikk i dekning. Etter andre verdenskrig kom Stanislavskij-metoden inn i nederlandsk skuespillerkunst. Det finnes en del klare paralleller mellom norsk og nederlandsk teater. Parallellen brytes imidlertid med det såkalte «tomatslaget» i 1969, som var et opprør mot det etablerte institusjonsteateret. Det resulterte i en egenartet teaterpolitikk fra myndighetenes side.

Den nye teaterpolitikken gikk ut på at de tidligere kompaniene stort sett ble oppløst og en ny støtteordning innført. Den favoriserte etableringen av nye, mindre grupper som i løpet av visse tidsrom måtte dokumentere sin kunstneriske berettigelse for å få videre støtte. Av sentrale grupper i 1970-årene kan nevnes De Appel fra 1972, ledet av Erik Vos (1929–), dessuten Werkteater og det politiske Vormingstoneel som hadde som mål å frigjøre sitt publikum sosialt og politisk gjennom dramapedagogikk, samt Sater, Prolog og Theater ter Zijde.

Repertoarkompaniet Centrum ble ledet av Peter Oosthoek (1934–2015) og spesialiserte seg på ny nederlandsk dramatikk. Utenom det offisielle støtteapparatet etablerte Festival of Fools seg i 1975. Dette initiativet kom til å bli forbildet for mange lignende festivaler andre steder i Europa, ikke minst i de skandinaviske landene, som Københavns Internationale Teater og Bergen Internasjonale Teater. I 1972 lanserte Ritsaert ten Cate (1938–2008) Mickey Theater, som baserte seg på å programmere utenlandske regissører og grupper, særlig fra USA. Mickey fikk stor betydning for den nye eksperimentelle utviklingen som kom i 1980-årene med performance-orientert teater og visuelle dramaturgiformer, senere også omtalt som postdramatisk teater.

Av nyere teater kan nevnes Hollandia og videre kompaniet til regissøren og dramatikeren Gerardjan Rijnders (1949–), Toneelgroep Amsterdam, som ble grunnlagt i 1987, og som i mange år holdt til i De Stadschouwburg (Stadsteatret) på Leidseplein i Amsterdam før det flyttet inn i et nedlagt gassverk i den østlige delen av byen. Rijnders utmerket seg ved å parafrasere klassikere gjennom radikale bearbeidelser. Andre kompanier er Art and Pro, De Trust og Maatschapij Discordia, ledet av regissøren og designeren Jan Joris Lamers (1942–). Felix Meritis-teateret har i 1990-årene og inn på 2000-tallet vært ledende når det gjelder å formidle nye teaterformer, og har deltatt i et omfattende samarbeid med tilsvarende produksjonsteatre i Frankfurt, Brussel og Berlin, og i samarbeid med disse vært med på å utgi det firespråklige internasjonale Theaterschrift, redigert av flamske Marianne Van Kerkhoven (1946–2013). I provinsen har en rekke teatre utmerket seg: Toneelgroep Theater i Arnhem, Zuidelijk Toneel Globe i Eindhoven og Groot Limburgs Toneel i Maastricht, hvor det også finnes en teaterskole.

Nederlandsk teater har i hele etterkrigstiden hatt støtte fra flamsk teater, idet dyktige flamske regissører og skuespillere har arbeidet ved nederlandske teaterselskaper. Dessuten har vår tids fremste nederlandskskrivende dramatiker, flamlenderen Hugo Claus, ofte blitt spilt ved nederlandske teatre.

Regissøren Johan Simons (1946–) som grunnla teaterkompaniet Hollandia i 1985 sammen med musikeren Paul Koek, er en av de mest sentrale teaterregissørene i både nederlandsk og tysk teater. Hans registil er rituell, monumental og performativ på samme tid. Hollandias produksjoner var ofte basert på klassiske tragedier satt opp i fabrikkbygninger og utendørs-områder, slik som Prometheus og Bakkantinnene. På 1990-tallet var det teatret som totalopplevelse som sto sentralt, og Simons reiste med sitt kompani til Tyskland. Hollandia hadde i mellomtiden fusjonert med Zuidelijk Toneel i Eindhoven og Maastricht. Simons satte også opp forestillinger basert på den kontroversielle franske forfatteren Michel Houllebecqs romaner. ZT Hollandia opphørte i 2005, mens Simons selv gjorde karriere som regissør og teatersjef ved tyskspråklige teatre, blant annet med Calderons Das Leben, ein Traum ved Thalia Theater i Hamburg i 2024.

I provinsen Friesland spilles teater på frisisk. Det viktigste profesjonelle teateret er det statssubsidierte Tryater (fra ca. 1970) som holder til i hovedstaden Leeuwarden (Ljouwert), men er virksomt over hele provinsen. Det finnes en landsomfattende og godt organisert amatørteaterkjede. Berømte er de årlige monumentale friluftsforestillingene, i den første etterkrigstiden i Beetsterzwaag, senere med Jorwert som viktigste sted, som trekker tilreisende tilskuere fra det øvrige Nederland. Det finnes også en teaterskole for barn og ungdom.

• Nederlands litteratur
• Kunst i Nederland
• Kunsthåndverk i Nederland
• Tidlig arkitektur i Nederland
• Moderne arkitektur i Nederland
• Musikk i Nederland
• Dans i Nederland
• Film i Nederland