Teater i Polen

Liturgisk drama på latin i forbindelse med påskefeiringen er de eldste ansatsene til polsk teaterhistorie, og deretter var det jesuittenes teatervirksomhet som stod i sentrum gjennom skoleteatervirksomhet fra 1500- til 1700-tallet. Kjente latinske komedieforfattere, som Terents og Plautus, så vel som Seneca, ble spilt. Man vet at en engelsk skuespillertrupp spilte Shakespeare i Polen i 1611, og omreisende commedia dell'arte-grupper var også å se.

Det polske nasjonalteateret ble grunnlagt i Warszawa i 1765. I det russisk-okkuperte østlige Polen, som Warszawa var en del av, fikk dette teateret betegnelsen Warszawas byteater. I den tysk-preussisk-okkuperte delen av Polen ble alt teater på polsk forbudt, mens det var det sørlige Polen som under østerriksk okkupasjonsstyre nøt den største friheten kulturelt sett. Til tross for de forskjellige opprørene mot okkupasjonsmaktene fortsatte teaterlivet å eksistere.

Polsk teater fikk impulser fra nabolandene gjennom gjestespill og reisevirksomhet. Impulsene fra symbolismen og impresjonismen kom sterkt inn som en kraft for den videre utviklingen av polsk teater og dramatikk. Den særegne polske formen for dukketeater, szopka, var tatt godt vare på og ble en inspirasjonskilde for Den grønne ballongen (Zielony Balonik), kabaretteateret som rundt 1900 ble etablert i Kraków, etter mønster av Chat Noir i Paris.

Etter revolusjonen i 1905 myknet det russiske styret i Polen opp, og det ble tillatt med private teatre i Warszawa. Gjennom en rik amatørteatervirksomhet ble lokale dialekter og skikker tatt vare på gjennom delingsperioden.

Da Polen igjen ble samlet og fikk tilbake sin selvstendighet i 1918, fikk teateret en sjanse til å utvikle seg fritt. Store økonomiske problemer gjorde seg imidlertid gjeldende på grunn av manglende støtte fra myndighetene, og etter hvert tok sensur og kontroll igjen overhånd – denne gang rettet mot alt som kunne smake av bolsjevisme. En av de mest sentrale regissørene i denne tiden og senere var Leon Schiller (1887–1954), som særlig konsentrerte seg om dramatikeren Stanisław Wyspiański (1869–1907) og hans ideer. Skuespilleren Juliusz Osterwa innførte Stanislavskij-metoden. Stanisław I. Witkiewicz (1885–1939) var tidens viktigste teatervisjonær og teoretiker, men hans ideer fikk ikke noe virkelig gjennombrudd før etter hans død.

Under den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig gikk polsk teater bokstavelig talt under jorden.

De første årene etter andre verdenskrig var preget av gjenoppbygging av teatrene. I Warszawa hadde knapt et eneste teater overlevd krigen, så her måtte alt bygges opp igjen fra grunnen. Det polske kommunistpartiet søkte til å begynne med å innføre sosialrealisme etter sovjetisk modell i Polen, men de skjønte etter hvert at det var umulig på grunn av den sterke modernistiske tradisjonen.

Det var særlig polske klassikere som ble spilt i de første årene etter gjenoppbyggingen, men etter 1956 kom den nye europeiske dramatikken inn på repertoarene med Samuel Beckett, Eugène Ionesco og Friedrich Dürrenmatt. Polsk surrealisme fra mellomkrigstiden ble tatt opp, og en ny generasjon absurdister vokste frem i polsk dramatikk. Iscenesettere som tok opp tradisjonene fra den europeiske teateravantgarden, markerte seg i 1950- og 1960-årene. Etter kommunistregimets fall ble teatrene nødt til å reorientere seg i forhold til sitt publikum.

Pantomimekunstneren Henryk Tomaszewski besøkte Norge en rekke ganger med sitt pantomimeteater, og Stary Teatr fra Kraków gjestet Festspillene i Bergen i 1997. Den kanskje mest kjente polske teaterkunstneren etter Sovjetunionens fall var Jerzy Grotowski. Han ble verdenskjent gjennom sitt arbeid med Det polske teaterlaboratorium, som han grunnla i 1959 sammen med teaterregissøren og dramaturgen Ludwik Flaszen (1930–2020). Den psyko-fysiske og figurative teaterstilen han utviklet, fikk stor betydning for europeisk teater, blant annet for Eugenio Barba, grunnleggeren av Odin Teatret, som studerte en kort periode hos Grotowski tidlig på 1960-tallet og grunnla sitt teaterlaboratorium etter hans mønster. Tadeusz Kantor (1915–1990) var pioner for et visuelt og performativt teater som han utviklet med teatergruppen Cricot 2.

På 1970-tallet utviklet Grotowski en arbeidsmåte kalt parateater, hvor tyngdepunktet forskyves fra skuespilleren i sentrum til at publikum blir deltagere i vandringer ute i naturen. Jozef Szajna (1922–2008), arkitekt og scenograf som også samarbeidet med Grotowski, ble i 1971 teatersjef og regiførende scenograf på Teatr Studio i Kulturpalasset i Warszawa. Hans oppsetning Replika ble vist på Festspillene i Bergen i 1979.

Henryk Baranowski var en polsk regissør som forlot Polen under unntakstilstanden i 1980 etter å ha fått arbeidsforbud og grunnla den frie teatergruppen Transformtheater i Vest-Berlin i 1981, etter at han fikk arbeidsforbud i Polen. Han gjestespilte i Norge flere ganger på 1980-tallet, både i Bergen og Oslo.

Et senmoderne regiteater med overslag til postmodernismen kom med regissørene Krystian Lupa (født 1943) og Krzysztof Warlikowski (født 1962), som studerte under Lupa. De har begge turnert over store deler av verden. I 2024 var Lupa på Festspillene i Salzburg med sin fem timer lange oppsetning etter Thomas Manns Der Zauberberg (Trolldomsfjellet) med et ensemble fra Jaunimo Teatras i Vilnius.Lupa har ellers gjort flere oppsetninger av den østerrikske dramatikeren Thomas Bernhard.

Warlikowski satte i 2003 opp Shakespeares The Tempest (Stormen) i Warszawa, og i 2008 satte han opp Sarah Kanes Cleansed (Renset) i Thessaloniki, Hellas.I 2008 fikk han Obie Award, en pris fra New Yorks Village Voice, for sin oppsetning av Krum, en komedie av den israelske dramatikeren Hanoch Levin. Den ble vist på BAM-festivalen i New York det året.

• Polens litteratur
• Polens historie
• teater