Foreldre: Sjømann Egil Larsen (1917–2000) og husmor Ruth Rød (1916–2001).
Gift 1) 1971 med oversetter Merete Alfsen (1950–), datter av ingeniør Petter Wilhelm Alfsen (1924–2015) og husmor Torill Riise-Hansen (1923–2004), ekteskapet oppløst 1982; 2) 1988 med cand. polit., senere ambassadør Mona Juul (1959–), datter av meieribestyrer Svein Juul (1916–2002) og husmor Marit Hovik (1918–2005).
Terje Rød-Larsen er en norsk samfunnsforsker, diplomat, FN-tjenestemann og tidligere politiker for Arbeiderpartiet. Han er gift med diplomaten Mona Juul. Sammen med ektefellen var Terje Rød-Larsen sentral i forhandlingene mellom Israel og PLO som ledet fram til den såkalte Oslo-avtalen i 1993.
Fra 2005 til 2020 var han leder for tankesmien International Peace Institute (IPI) i New York.
Terje Rød-Larsen vokste opp i Fana ved Bergen og er utdannet mag.art. i sosiologi. Han har vært forsker og forskningsleder, statsråd, spesialrådgiver, ambassadør og Midtøsten-rådgiver i Utenriksdepartementet, dessuten undergeneralsekretær og spesialkoordinator i FN og personlig representant for FNs generalsekretær.
Etter eksamen artium studerte han ved universitetene i Bergen og Oslo og tok magistergrad i sosiologi i 1976. I 1980–1881 hadde han oppdrag for Planleggingsdepartementet og Forbruker- og administrasjonsdepartementet, før han i 1982 etablerte og ble sjef for det nystartede Fagbevegelsens senter for forskning, utredning og dokumentasjon (FAFO) i Oslo, der han var daglig leder til 1993.
Rød-Larsen var spesialrådgiver i Utenriksdepartementet i 1993–1994, og undergeneralsekretær i FN med ansvar for Midtøsten i 1994–1996. Senere var han blant annet konsulent for Norsk Folkehjelp og fra 1998 ambassadør og rådgiver i Midtøsten-spørsmål.
I årene 1999–2005 var Rød-Larsen FNs spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten og generalsekretærens personlige representant til PLO og til den palestinske selvstyremyndigheten. I 2005 var han undergeneralsekretær og FNs spesialutsending for å sikre gjennomføringen av syrisk tilbaketrekking fra Libanon. Fra 2005 til 2020 var han leder for det internasjonale fredsinstituttet IPI i New York, en forskningsinstitusjon med nær tilknytning til FN.
Da Thorbjørn Jagland dannet regjering i 1996, ble Rød-Larsen utnevnt til planleggingsminister. Ambisjonene var store: planleggingsministeren tok mål av seg til å bli en av hovedarkitektene i byggingen av «det norske hus» – en metafor som ble brukt i regjeringens tiltredelseserklæring. Hans tid som statsråd ble imidlertid kort. I forbindelse med et engasjement i fiskeriprosjektet Fideco hadde Rød-Larsen hatt en gevinst på aksjesalg som ifølge Økokrim var unndratt korrekt beskatning. For dette fikk han en bot på 50 000 kroner. Han gikk av som statsråd en måneds tid etter tiltredelsen.
Terje Rød-Larsen gjorde FAFO til et stort og ledende miljø for anvendt samfunnsforskning i Norge. Instituttet fikk etter hvert mange internasjonale oppdrag. Den internasjonale virksomheten er i dag skilt ut som et eget aksjeselskap – Institutt for anvendte internasjonale studier – med Rød-Larsen som styreformann.
FAFO gjorde tidlig levekårsundersøkelser til et spesialfelt. Under arbeidet med Oslo-prosessen gjennomførte instituttet en levekårsundersøkelse i de palestinske områdene som samtidig fungerte som en plattform for kontaktvirksomheten mellom israelere og palestinere. Rød-Larsen benyttet disse kontaktene i de hemmelige forhandlingene som førte fram til en fredsavtale.
Mona Juul og Terje Rød-Larsen var sentrale tilretteleggere i forhandlingene mellom Israel og PLO som ledet fram til Oslo-avtalen i 1993. Her er hovedaktørene bak Oslo-avtalen samlet ved den hemmelige signeringen i Parkveien 45 i Oslo, Juul og Rød-Larsen står sammen i midten, bakerst. I midten ved bordet sitter daværende utenriksminister Johan Jørgen Holst, og rett bak seg har han Israels daværende utenriksminister Shimon Peres. Holst er flankert av den israelske forhandlingslederen Uri Savir (til høyre) og hans palestinske motpart Ahmed Qurie. Statssekretær Jan Egeland står bak.
Rød-Larsen var direktør for FAFO samtidig som Oslo-prosessen pågikk, og spilte en hovedrolle i den norske kanalen som førte israelere og palestinere sammen til forhandlingsbordet. Forhandlingene førte til gjensidig anerkjennelse mellom partene og undertegningen av Oslo-avtalen i 1993. Utenriksdepartementets ledelse – utenriksminister Thorvald Stoltenberg, statssekretær Jan Egeland og senere utenriksminister Johan Jørgen Holst – ble i økende grad involvert, men Rød-Larsen var hele tiden en nøkkelmann. Hans kone Mona Juul, som ledet departementets Midtøsten-kontor, stod også sentralt i den såkalte Oslo-kanalen.
Høsten 1993 anerkjente Israel og PLO hverandre og samlet seg om en prinsipperklæring med tidsfrister for en gradvis løsning av konflikten. En hel verden bivånte Yitzhak Rabins og Yasir Arafats håndtrykk på plenen foran Det hvite hus 13. september 1993, med president Bill Clinton som vitne. Arbeidet med Oslo-avtalen ble begynnelsen på en lang rekke norske fredsengasjementer rundt om i verden, blant annet i Guatemala, Colombia, Sudan og Sri Lanka. Til tross for en del tilbakeslag, ikke minst i Midtøsten, bidro disse engasjementene sterkt til Norges internasjonale anseelse.
Teaterstykket Oslo av den amerikanske dramatikeren J. T. Rogers er basert på Terje Rød-Larsens og Mona Juuls engasjement og medvirkning fram til Oslo-avtalen. Stykket ble først satt opp i New York i 2016, i London i 2017 og i Oslo i 2019.
Terje Rød-Larsen og Mona Juul ble i 1994 tildelt Peer Gynt-prisen. I 1999 mottok ekteparet en spesialpris fra Peres-senteret i Israel (Peres Center for Peace) på rundt 500 000 kroner hver. Prisbeløpet ble ikke innrapportert på riktig måte. Mona Juul returnerte senere sin del av prisen til Peres-stiftelsen. Terje Rød-Larsen måtte i oktober 2020 gå av som leder for IPI i New York fordi han hadde tatt opp et større, privat lån fra den straffedømte amerikanske finansmannen Jeffrey Epstein.
Historikeren Hilde Henriksen Waage har kritisert Terje Rød Larsen for å ha holdt tilbake arkivverdige dokumenter fra Oslo-prosessen. Riksarkivaren ba i 2006 om å få disse utlevert under henvisning til arkivlovens bestemmelser. Rød-Larsen avviste kravet under henvisning til at det dreier seg om hans privatarkiv, som han vil donere til «et internasjonalt anerkjent arkiv i utlandet». Utenriksdepartementet uttalte den gang at Rød-Larsen ikke hadde dokumenter fra Oslo-prosessen som var savnet i departementets arkiver. I januar 2025 ble departementets pressetalsperson sitert i Dag og Tid på at flere av disse dokumentene har historisk verdi og burde vært en del av statens arkiv.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.