bygård
Historikk
Tilflytningen til byene under industrialiseringen i siste halvdel av 1800-tallet gjorde det mulig å bygge bygårder i flere etasjer for utleie. Til å begynne med bygget fabrikkeierne leiegårder for å knytte til seg arbeidskraft, men etter hvert overtok private boligbyggere/spekulanter.
Overgangen til leie av boliger i flere etasjer for arbeiderklassen skyldes i hovedsak at boligformen muliggjorde en meget høy tetthet med mange leiligheter, i nærheten av fabrikkene. Det var behov for kort vei til arbeidsplassene, der både kvinner og barn jobbet. Bygningene kunne standardiseres og masseproduseres. Inspirasjonen til denne typen organisering av boenheter ble hentet fra Berlin (Tyskland). På 1870-tallet ble gårdene i hovedsak bygget i tre og fire etasjer, i 1890-årene i fire og fem etasjer. Det var gjerne tre gårder bak hverandre, med de fineste leilighetene i forgården, de minste mørkeste og billigste i bakgården. Grünerløkka i Oslo er et godt eksempel på den bygningsformen.
Det ble også bygget bygårder for middel- og overklassen, da med større leiligheter og mer «luksuriøs» utforming. Likevel er mange av også disse bygårdene bygget med en høy utnyttelse av tomten med påfølgende trange og mørke gårdsrom. Frogner i Oslo er et eksempel på en slik bydel.
Etter andre verdenskrig
Etter andre verdenskrig besto mye av boligbyggingen i de større byene av drabantbyer med frittstående bygninger i grønne omgivelser. På 1980-tallet kom det en reaksjon mot denne bygningsformen – kritikerne mente at de store grønne åpne arealene lå der til liten nytte. Inspirasjon ble hentet fra de gamle bygårdene i Europa. «Internationale Bauausstellung» (IBA) i Berlin i 1987 ble en viktig inspirasjonskilde for by- og boligbygging. Brødrene Leon og Rob Krier tegnet og skrev om hvordan man skulle bygge i by, med illustrasjoner og konkrete eksempler.
Allerede på 1930-tallet var det et ønske om å rive og bygge de gamle bygårdene, på grunn av elendige boforhold. Dette endret seg på 1970-tallet, da det ble en økt interesse for kvalitetene i de gamle bygårdene. Beboerne protesterte mot at boligene deres skulle rives, og fikk støtte fra både antikvariske myndigheter, arkitekter og byplanleggere. Det var nå heller et ønske om å utbedre og fornye bygårdene.
Bygningene ble rehabilitert og gårdsrommene renset for skur, utedoer og utdatert næringsvirksomhet. Resultatet er blitt sentralt beliggende gode boliger med trygge halvprivate gårdsrom. Grünerløkka i Oslo er et godt eksempel på denne fornyelsen.
Etter 2000-tallet
Utover på 2000-tallet ble miljøvennlig byutvikling vektlagt. Dette innebærer at boliger skal konsentreres sentralt i byen nær kollektivknutepunkter, for å redusere reisevirksomhet. Denne tanken sammenfalt med at folk i stigende grad ønsket å bo mer sentralt. Resultatet er i mange tilfeller blitt boliger/bygårder opp mot 10–12 etasjer, uten at gårdsrommene eller utearealene er blitt tilsvarende større.
Byggemetoder som vektlegger rasjonell utforming og kostnadseffektivitet har ført til at fasadene er blitt kritisert for å være monotone, til forskjell fra de rikt dekorerte bygårdene fra 1800-tallet. Denne utviklingen førte til «Arkitekturopprøret» som ønske seg tilbake til en bebyggelse i større grad i tråd med de klassiske bygårdene, med gater og byrom.
Leiegård
Leiegård ble tidligere brukt som synonym for bygård, bebyggelsen som vokste fram på i siste halvdel av 1800-tallet. Disse gårdene ble bygget for utleie, derav det «nye» navnet leiegård. Ved byfornyelsen på 1980-tallet og utviklingen etter, ble boligene i stor grad overført til beboerne, enten i form av borettslag eller selveie/sameie. Det finnes fortsatt en rekke bygninger og bygårder med utleieleiligheter, men de omtales i mindre grad som leiegårder, men heller boliger for utleie.
Byvilla
Byvilla er et frittstående boligbygg med flere leiligheter, fra to til opp mot seks boenheter sentralt i byen, gjerne med hage og grønne omgivelser. Bygningen tar ofte form av en mellomting mellom en villa for en familie og boligblokk for flere husholdninger. Byvillaene (med flere boenheter) er i hovedsak bygget for overklassen og er en lite utbredt boligform. I Oslo finnes flere byvillaer i periferien av de helt sentrale byområdene, som blant annet på Uranienborg og ved Sankthanshaugen.
Les mer i Store norske leksikon
Fagansvarlig for Bolig
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.