bysantinsk kunst og arkitektur

Den bysantinske billedkunsten er hovedsakelig en flatekunst. Rundskulptur forekommer sjelden og da hovedsakelig som portrettskulptur i de tidlige århundrene. Derimot er det bevart store mengder dekorative arkitektoniske relieffer: friser, kapiteler og alterskranker. I den theodosianske og justinianske epoken er relieffene ofte sterkt underskåret så motivene fremstår i et kniplingsaktig mønster mot en mørkere bakgrunn. Opprinnelig var de malt og/eller forgylt, slik at de inntok en mer fremtredende plass i kirkerommet enn de gjør i dag hvor fargene vanligvis er slitt vekk eller falmet.

Bysantinsk kunst har også frembrakt relieffer i mindre målestokk på diptykher og skrin av elfenben samt miniatyrrelieffer i halvedelsten og lignende materialer. Gullsmedkunsten stod høyt. Fra de tidligere periodene har man særlig bevart forskjellige typer kirkesølv med relieffdekor. Etter ikonoklasmen blir bysantinsk kunst særlig berømt for sine elfenbensarbeider. De bysantinske vevde stoffene, som til dels var inspirert østfra i sine motiver, var også kjent.

Bysantinsk kunst har betydd særlig mye for mosaikk-kunstens utvikling. I begynnelsen foretrakk man en naturalistisk bakgrunn for fremstillingene, men i løpet av 300-tallet gikk man gradvis over til gull. Dette skapte en sterkere følelse av uvirkelighet hos betrakteren. Ved å plassere steinene i mosaikken i forskjellige vinkler slik at lyset ble brutt, oppnådde man at helhetsbildet fikk en egen skimrende og vibrerende virkning.

Særlig berømte er de justinianske mosaikkene i Ravenna og de etter-ikonoklastiske mosaikkene i Hagia Sofia-kirken i Konstantinopel. Bysantinske mosaikkmestere arbeidet også utenfor riket – blant annet har de utsmykket noen av de tidligste islamske byggverkene (moskeer i Damaskus og Jerusalem) og en rekke normanniske kirker på Sicilia.

Fra den bysantinske kunstens seneste storhetstid kan nevnes mosaikkene i Khora-kirken (Kariye Camii) i Konstantinopel fra cirka 1310–1320. Denne kirken inneholder også gode eksempler på freskomaleri. I tavlemaleriet, der treplater var bakgrunn, benyttet man i den eldste perioden en nå glemt teknikk hvor fargen ble løst opp i flytende voks, senere temperateknikk. Tavlemaleriene var hovedsakelig helgenfremstillinger og ikoner. En annen viktig gren av maleriet var bokillustrasjonene, som ofte viser klassisk inspirasjon. Fra sen bysantinsk tid finner man også miniatyrmosaikker med steiner festet i voks.

I begynnelsen dominerte basilikaen – en arv fra oldkristen tid. Siden ble kuppeldekkede kors-sentralkirker dominerende. Hagia Sofia i Konstantinopel, oppført i 532–537, danner et kompromiss mellom sentralkirken og den eldre basilika-typen. Hagia Sofia er den mest berømte av alle bysantinske kirker samt et av hovedverkene i arkitekturhistorien. En mer typisk sentralkirke fra samme tid er den oktogonale San Vitale i Ravenna, oppført i 526–548. Et eksempel på korskirken er den nå ødelagte Apostelkirken i Konstantinopel, oppført i 536–546. San Marco-kirken i Venezia er inspirert av denne femkuplede kirken.

Etter ikonoklasmen var forskjellige typer sentralkirker særlig populære. De kan være polygonale eller ofte ha form av et gresk kors som vanligvis er innskrevet i et kvadrat. En kuppel hvelver seg over krysningspunktet, og korsarmene kan også være overhvelvet av kupler eller halvkupler. Av og til kunne man bygge flere mindre kirker sammen, som i Pantokrator-kirken i Konstantinopel fra 1100-tallet, hvor tre kirker ligger side om side.

De mellom- og senbysantinske kirkene er gjerne bygd av teglstein som kan ligge i mønster i ytterveggene, mens innerveggene er kledt med marmorplater eller dekket av mosaikker eller fresker. De bysantinske kirkene fra denne perioden er gjennomgående mindre enn de samtidige vesteuropeiske katedralene.

Etter Konstantinopels erobring i 1453 levde bysantinsk kunst videre utenfor Lilleasia, blant annet på Kreta og Athos og fremfor alt i Øst-Europa (Russland) hvor den gjennomgikk en selvstendig utvikling.

I Hellas forsøker man fremdeles å gjenopplive bysantinsk kunst i fresker og annen kirkekunst, men den er blitt sjablongaktig og har mistet evnen til å fornye seg.

• Bysants
• bysantinsk musikk

• Beckwith, John: Early Christian and Byzantine Art, 2nd ed., 1979, isbn 0-14-056133-1
• Kiilerich, Bente & Hjalmar Torp: Bilder og billedbruk i Bysants : trekk av tusen års kunsthistorie, 1998, isbn 82-02-16406-0
• Krautheimer, Richard: Early Christian and Byzantine architecture, 4th ed., 1986, isbn 0-300-05296-0
• Mango, Cyril: Byzantine architecture, 1986 (History of world architecture), isbn 0-571-14514-0
• Ousterhout, Robert G.: Master builders of Byzantium, 1999, isbn 0-691-00535-4
• Rodley, Lyn: Byzantine art and architecture : an introduction, 1994, isbn 0-521-35724-1