degenerasjon

Ordet ble først brukt i presis mening i betydning «retrogresjon», motsatt «progresjon», om organer som er tilbakedannet eller tapt under artenes evolusjon, som for eksempel tennene hos fugler og bardehval, og øynene hos hulelevende dyr. Degenerasjon finnes også hos parasitter; mange har tapt organer og lever på andre organismer som utfører de tapte funksjonene.

Degenerasjon brukes om organer som blir redusert under utviklingen fra egg til individ. Mange insekter taper deler av larvekroppen under omdannelsen til voksent insekt. Amfibier kan tape halen, som under utviklingen av rumpetroll til frosk. Tidlig i fosterlivet er begge kjønns organer til stede hos fosteret, hos hvert av kjønnene undergår det motsatte kjønns organer degenerasjon.

Degenerasjon kalles den tilbakegående fase i livsløpet, for eksempel ved aldersforandringer.

I sykdomslæren brukes degenerasjon om forandringer i celler, vev og organer, som fører til tap av funksjon. Dette er ofte en gradvis prosess og kan oppstå som en del av naturlig aldring, sykdom, skade eller langvarige belastninger.

Det finnes en rekke degenerative sykdommer. En stor gruppe kalles nevrodegenerative sykdommer. Blant disse finnes Alzheimers sykdom, som innebærer degenerasjon av hjerneceller, som fører til hukommelsestap og kognitiv svikt, og Parkinsons sykdom, som innebærer degenerasjon av nerveceller, som gir skjelving og stivhet.

En annen type degenerative sykdommer som rammer mange mennesker, er degenerative leddsykdommer. Den vanligste sykdommen i denne gruppen er artrose, med nedbryting av leddbrusk og som gir stivhet, smerter og innskrenket bevegelighet.

Øyesykdommen makuladegenerasjon er et annet eksempel på en degenerativ sykdom. Den gir forandringer i netthinnen, som fører til en gradvis svekkelse av synet i sentrum av synsfeltet.

Ordet degenerasjon ble på 1800-tallet brukt i antropologien, det vil si i studiet av mennesket. Mange leger og andre var av den oppfatning at det i deres samtid fant sted et intellektuelt, moralsk og kulturelt forfall, og at dette hang sammen med et fysisk forfall i menneskearten. En angivelig vekst i blant annet antall sinnssyke, i antall forbrytelser og i utbredelsen av prostitusjon ble forstått innenfor rammene av en slik bred degenerasjon av menneskearten. Dette synet ble på 1800-tallet omtalt som degenerasjonslæren. Den franske sinnssykelegen (psykiateren) Benedict Morels avhandling «Traité des dégénérescences physiques, intellectuelles et morales de l'espèce humaine» (Avhandling om menneskeartens fysiske, intellektuelle og moralske degenerasjon) fra 1857 bidro sterkt til å gi vitenskapelig legitimitet til en slik lære.

Degenerasjonslæren hvilte på en forståelse av biologisk arv som ikke lot seg harmonisere med den moderne genetikken eller arvelæren. Etter 1900 ble degenerasjonslæren avvist av genetikere og har i dag ingen vitenskapelig berettigelse. Det brukes nå mest i propagandistisk hensikt om personer som ikke er på høyde med sine forfedre, eller om kunst som ikke er på høyde med kunsten i foreldrenes ungdom, og som tyder på et indre forfall hos opphavspersonen eller i tiden.

• degenerativ