dyreornamentikk

I det gamle Egypt er behandlingen av slike motiver overveiende realistisk, selv om dyremotiver ble anvendt også utenom friskulpturen. I sumerisk kunst opptrer derimot ornamentalt behandlede dyrebilder som friser, blant annet på teglstein, i strengt symmetrisk, «heraldisk» arrangement. Også de babylonske løve- og dragerelieffer i farget glasert teglstein får en ganske streng ornamental utforming, mens bronsealderkunsten på Kreta bygger på både naturalistisk iakttagelse og rytmisk bestemt flatedekorasjon. Motivene var særlig blekkspruter og andre sjødyr.

I gresk kunst møter vi på 600-tallet fvt. et sterkt orientalsk innslag, som i vasemaleriet gir seg uttrykk i en rekke dekorative dyremotiver: løver, antiloper, fugler, dessuten griffer, sfinkser og andre fabeldyr. I den rike persiske kunstblomstringen under sassanidene fikk de strengt heraldisk utformede, orientalske dyremotivene en renessanse, blant annet i vevnader og metallarbeider, og impulser derfra opptas både i bysantinsk og spansk-maurisk kunst.

En særpreget og fantasifull dyrestil finner vi i tiden cirka 700 til 400 fvt. hos de skytiske folkeslagene i Sør-Russland. Enkelte forskere har ment at denne relieffkunsten i metall via gotiske stammer ble den viktigste inspirasjonskilden for den senere nordiske dyreornamentikken, mens andre ser klassiske impulser, formidlet gjennom senromersk provinskunst, som det avgjørende.

Omkring 500 evt. skaper nordgermanske folkegrupper en dyreornamentikk med stor kraft og originalitet. Den kjennetegnes av dyrekropper som bukter seg etter flatens og rytmens krav, og har en strengt flatefyllende karakter.

I sin første fase, Salins stil 1 på 500-tallet, folkevandringsstilen, forekommer den i Vest-Europa fra Italia til England. Blant de skandinaviske landene er stilen vanligst i Norge. Gode eksempler er de store fibulaene (bøylenåler) med sammenflettede dyr i kraftig relieff. Øst-Skandinavia ble senteret for en mer flatebetont, elegant slynget stil, inspirert også av antikke båndfletningsmønstre, som kombineres med dyrehoder. Den går lenge parallelt med den første, men får sin blomstring noe senere i den svenske eldre Vendelstil fra 600-tallet. Den tredje stilen, yngre Vendelstil, fra 700-tallet, er derimot fellesnordisk og forekommer bare i Norden. Det er en flatestil med raffinert båndfletning, som truer med helt å oppløse dyrekroppene i sløyfer og fliker.

Etter år 800 fører den karolingiske renessansen med seg en fornyelse av nordisk dyreornamentikk, som vi blant annet møter i yngre Osebergstil med dens merkelige, plastisk utformede gripedyr. Cirka 900 etterfølges Osebergstilen av Borrestilen i Norge, mens Jellingstilen dominerer i Danmark, med bånddyr og stilisert løve, med sterkt irsk innslag. I Norge møter vi i begynnelsen av 1000-tallet Ringeriksstilen, hvor vegetabilske motiver spiller like stor rolle som dyremotivene, mens Sverige har sin Runstensstil med ormlignende skriftbånd.

I den norske Urnesstilen fra slutten av århundret møter vi tilsvarende stiltrekk. I norske stavkirkeportaler med drakekamper får dyreornamentikken sin siste, store blomstring på nordisk grunn, samtidig med at dyremotiver gjennom bysantinsk-orientalsk kunst tas opp ute i Europa.

Et annet sentrum for dyreornamentikk var keltisk, særlig irsk kunst. Den utvikler seg her i stadig samspill med den nordiske.

Ornamentale dyrefremstillinger kjennes fra de fleste deler av verden, men har hos enkelte folkegrupper hatt en særlig fremtredende plass i billedkunsten. Spesielt kan deler av Øst- og Sørøst-Asia og enkelte nordamerikanske urfolksgrupper fremheves for sin rike ornamentale behandling av dyremotiver.

Flere steder i Melanesia finnes eksempelvis stiliserte forfedrefremstillinger sammen med en gjengivelse av neshornfuglens hode. Det er i dette tilfelle fruktbarhetssymbolikk som knytter de to motivene sammen. Tolkningen av et motivs meningsinnhold viser som regel større variasjon fra folkegruppe til folkegruppe og fra individ til individ jo mer abstrakt formspråket er. Selv om samme motiv har stor geografisk spredning, behøver ikke derfor betydningen være den samme.

Utbredte symboler som fugler, slanger, kattedyr og visse mytiske figurer med zoomorfe trekk har ofte samme grunnbetydning i forskjellige områder. Slike motiver formidler mange ganger en dyptpløyende symbolikk som man ikke kan forstå bare ved å spørre seg om hva de forestiller. Eksempler på dette er den kinesiske draken, slangen med fjærhammen i det gamle Mexico og fregattfuglen på østkysten av Ny-Guinea. Hos puebloindianerne i Arizonas og New Mexicos ørkenland er likeledes regnfuglen en gjennomgangsfigur.

Dyreornamentikkens utforming avhenger både av kulturelt betingede stilforskjeller, av materiale, teknikk og formålet med fremstillingen. Av særegne utforminger kan nevnes australiernes og andre folkegruppers røntgenperspektiv, hvor skjelett og indre organer tegnes opp innen omrisset av motivet, og split representation, hvor et dyr sett forfra kan splittes opp i to motstående dyr sett i profil.

Hos en og samme folkegruppe finnes på samme tid variasjoner i ornamental utforming så vel som i betydningsinnhold, og det gir vanligvis liten mening å diskutere om den ene uttrykksformen er eldre enn den annen. Dyreornamentikken har i den tredje verden ofte mistet sin opprinnelige funksjon, men som inspirasjonskilde for både turistkunst, folkekunst og mer offisielle kunstretninger lever den på sine steder videre.

• ornamentikk
• insulær stil
• Vendelstil
• Borrestil
• Jellingstil
• Ringeriksstil
• Urnesstil