enfrøbladete planter

Det viktigste karaktertrekket er at frøplantene bare utvikler ett frøblad. Kimroten dør tidlig, og det vokser fram et knippe av røtter (såkalte birøtter).

De flerårige artene har jordstengel (rhizom), knoll eller løk. Karstrengene ligger spredt i grunnvevet (ikke i en ring som hos de tofrøbladete), og plantene har ikke sekundær tykkelsestilvekst, da det verken dannes kambium (sekundært vekstvev) i rot eller stengel.

Bladene har nesten alltid parallelle eller bueformete ledningsstrenger («nerver»), og elementene i blomsten er nesten alltid tretallige. Frukten kan være nøtt, kapsel, bær eller steinfrukt. Frøet har oftest stor frøhvite og liten kim.

Enfrøbladete planter er en klasse i rekken dekkfrøete planter.

Planteriket (rike)

• Frøplanter (superdivisjon)
  • Frøbregner (utdødd rekke)
  • Nakenfrøete planter (nålevende rekke)
  • Dekkfrøete planter (nålevende rekke)
    • Basale blomsterplanter (klasse)
    • Enfrøbladete planter (klasse)
    • Ekte tofrøbladete planter (klasse)

Tidligere ble de dekkfrøete plantene inndelt i to grupper: tofrøbladete (Dicotyledonae) og enfrøbladete (Monocotyledonae). Nyere forskning, hvor man undersøker slektskap gjennom DNA sekvensering viser at det er snakk om flere greiner på det fylogenetiske treet.

Mens de enfrøbladete plantene (monocots) er en monofyletisk gruppe (alle arter kan føre slektstreet tilbake til samme opphav), så er de tofrøbladete plantene en parafyletiske gruppe (ikke alle arter kan føre slektstreet tilbake samme opphav). Det som ble kalt tofrøbladete planter utgjøres av en del basale greiner i det fylogenetiske treet (basale blomsterplanter) samt en stor monofyletisk gruppe (ekte tofrøbladete, også kalt eudicots).

De enfrøbladete (monocots) utgjør en monofyletisk gruppe som spalter av i det fylogenetiske treet mellom en grein av de basale blomsterplantene og de ekte tofrøbladete plantene (eudicots).

En del av de karaktertrekkene som kjennetegner de enfrøbladete, kan tolkes som et resultat av at «ur-monocotene» var vannplanter i slekt med for eksempel nøkkerosene (vannliljene), en gruppe der vi hos enkelte representanter også finner spredte ledningsstrenger og tretallighet i blomsten. Slike vannplanter profiterer på oppdriften som vannet gir og de har mistet velutviklet styrkevev og sekundær tykkelsesvekst. Derved mister de også muligheten til å danne hovedrot. En tolker videre bladet hos de enfrøbladete, som oftest er linjeformet med mer eller mindre parallelle ledningsstrenger, som homologt med bladstilken hos en basal blomsterplante (som for eksempel en nøkkerose). Noen relativt primitive representanter (som vassgro og myrkongle) har fortsatt bladplaten intakt. Disse lever i vann eller meget fuktige habitater.

De enfrøbladete plantene «gjenerobrer» i evolusjonens løp etter hvert landjorda med stor suksess (gressfamilien og orkidéfamilien er blant de mest artsrike i hele planteriket). Faktisk «gjenoppfinner» de også en slags sekundær tykkelsesvekst, som er nødvendig for å utvikle treliknende former. Hos alle tofrøbladete planter dannes sekundære vev i stammen ved et vekstkambium som ligger mellom vedvev (xylem) og silvev (phloem) i de sirkulært ordnete ledningsstrengene. Hos de enfrøbladete med sine spredte ledningsstrenger fungerer ikke et slikt arrangement, og eventuell sekundær vekst forekommer perifert i grunnvevet (parenkymvevet) som ligger utenfor ledningsstrengene. Hos bananplanten og mange palmer er det ellers bladslirene som utgjør støttevevet nødvendig for å kunne utvikle trelignende planter. Men de aller fleste enfrøbladete er urter som totalt mangler sekundær tykkelsesvekst.

• plante
• dekkfrøete planter
• tofrøbladete planter

• M. J. M. Cristenhusz, M. F. Fay og M. W. Chase 2017. Plants of the world. An illustrated encyclopedia of vascular plants, Kew Publishing, London.