filosofisk antropologi

Tanken om at filosofisk antropologi utgjør et eget område i filosofien, ble først artikulert i Tyskland i 1920-årene, blant andre av filosofen Max Scheler (1874-1928). De grunnleggende spørsmålene som behandles i den filosofiske antropologien, er likevel ikke nye, men har vært diskutert siden filosofiens begynnelse. Ifølge den tyske filosofen Immanuel Kant er spørsmålet «Hva er et menneske?» et av filosofiens fire mest grunnleggende spørsmål, ved siden av spørsmålene «Hva kan jeg vite?», «Hva bør jeg gjøre?» og «Hva kan jeg håpe på?».

Diskusjonen om hva et menneske er, eller hva det vil si å være et menneske, har tatt ulike former gjennom filosofiens historie. Hos den greske filosofen Aristoteles kretser mye av diskusjonen rundt spørsmålet om hva som kjennetegner mennesket til forskjell fra andre levende vesener. Aristoteles argumenterer for at det er menneskets fornuft som gjør det unikt, altså evnen til å tenke og handle rasjonelt.

I den kristne middelalder-filosofien står forholdet mellom Gud og mennesket sentralt, og spørsmålet om hvordan vi kan forstå mennesket i lys av dette forholdet. Augustin er for eksempel opptatt av at ondskap er noe som oppstår når man fjerner seg fra Gud, og at et menneske bare kan være helt og godt når det har nærhet til Gud.

Det siste poenget viser til at det er en nær sammenheng mellom filosofisk antropologi og andre områder i filosofien, som religionsfilosofi, men også moralfilosofi, politisk filosofi, og erkjennelsesteori. Ta for eksempel politisk filosofi, der spørsmålet om hva som er et godt samfunn står sentralt. Mange vil si at dette spørsmålet bare kan besvares når vi har kunnskap om de som bygger dette samfunnet, altså menneskene i det, og hva som er et godt liv for dem.

Et lignende resonnement kan stilles opp for erkjennelsesteoriens diskusjon om hva kunnskap er, og hvordan vi oppnår kunnskap. Den bygger på den tause antakelsen om at kunnskapen som studeres, er menneskets kunnskap. Dette krever igjen at vi forstår hva som kjennetegner menneskets spesifikke måte å innhente kunnskap om verden på, og hvilke erkjennelsesevner som står til rådighet for oss. Dette poenget står sentralt blant annet hos Kant, som argumenterer for at kunnskapen vår om verden er avhengig av erkjennelsesevnene våre, og at begrensningene som ligger i disse evnene trekker noen absolutte grenser for hva vi kan vite.

Et annet sentralt tema som kan sies å høre hjemme i den filosofiske antropologien, er spørsmålet om menneskets sjel og hvordan den best kan beskrives eller forstås, og forholdet mellom kropp og sjel. Her er blant annet Platon, Aristoteles og Descartes viktige bidragsytere.

Da filosofisk antropologi i 1920-årene ble etablert som et mer eksplisitt og selvstendig område innen filosofien, skjedde det på bakgrunn av de store vitenskapelige fremskrittene som hadde funnet sted i forkant, særlig på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Vitenskaper som biologi, medisin og psykologi hadde frembrakt ny, banebrytende kunnskap om mennesket. Den filosofiske antropologien søker delvis å samle disse innsiktene i en helhetlig forståelse. Samtidig er det et viktig poeng for den filosofiske antropologien at ingen av disse vitenskapene gir oss det endelige, eller det uttømmende svaret på spørsmålet om hva et menneske er.

En som argumenterer på denne måten, er den tyske filosofen Max Scheler, som like før han døde i 1928 fullførte boken Die Stellung des Menschen im Kosmos (Menneskets plass i kosmos), som ble utgitt etter hans død. Boken fikk raskt stor gjennomslagskraft, og bidro til etableringen av filosofisk antropologi som et eget område innen filosofien.

I Die Stellung des Menschen im Kosmos argumenterer Scheler for at mennesket er unikt fordi det er et åndelig og verdiorientert vesen, og det eneste som kan forholde seg refleksivt til seg selv og til egne verdier. Scheler selv omtalte prosjektet sitt som en filosofisk antropologi, og understreket at denne er forskjellig fra både teologi, empirisk antropologi, biologi, psykologi og tradisjonell rasjonalistisk filosofi.

Blant dem som utviklet den filosofiske antropologien videre, finner vi Helmuth Plessner (1892-1985) som utviklet sitt eget antropologiske system i dialog med Schelers arbeid, Arnold Gehlen (1904-76) og Ernst Cassirer (1874-1945). Cassirer er kjent for tanken om at mennesket er et symbolsk dyr. Det som gjør mennesket unikt i forhold til andre levende vesener, er dets evne til å skape og bruke symboler i form av språk og myter i kunst, religion og vitenskap. Også Martin Buber (1878-1965), med sin teori om det dialogiske mennesket, knytter an til den filosofiske antropologien i sine verker.

Spørsmålet som hva et menneske er, eller hva det innebærer å være et menneske, er også blitt tatt opp av en rekke andre filosofer frem mot vår egen tid. Ikke alle disse har likevel oppfattet seg som bidragsytere til den filosofiske antropologien. Dette viser at det ikke alltid er lett å trekke skarpe grenser mellom filosofisk antropologi og andre områder innen filosofien.

• mennesket
• mennesket – psykologi
• antropologi