fiskekvote

Den 1. januar 1977 etablerte Norge en 200 mils økonomisk sone, hjemlet i lov om Norges økonomisk sone. Dette gir Norge et rettslig og politisk grunnlag for å forvalte ressursene i norske farvann.

For å kunne forvalte en fiskeressurs eller fiskebestand på en bærekraftig måte er det nødvendig med kunnskap om bestandens størrelse, utbredelse, formering og vekst. Bærekraftig høsting av fiskebestander er basert på kunnskap om hvor raskt fiskene formerer seg, hvor mange som dør, og fiskens tilgang til mat. Havforskerne samler inn denne informasjonen når de er på tokt på havet, og bruker kunnskapen til å beregne hvor mange fisk som kan fiskes uten at det går ut over bestanden på en negativ måte. Hvis det fiskes for mye av en fiskebestand kan den kollapse.

Mange fiskearter kan forflytte seg over store distanser og flere fiskeressurser deles av flere land. Det vil da være vanskelig å kunne si hvor stor andel av fiskebestanden som tilhører Norge og som kan fiskes av norske fiskere. Det er derfor behov for overnasjonal kunnskapsinnsamling av tilstanden til mange fiskebestander slik at landene som fisker på bestandene samarbeider og blir enig om en bærekraftig forvaltning av fisket. Dette er tilfelle for de økonomisk viktigste fiskeartene i Norge, slik som for eksempel sild og makrell. Makrellen vandrer mellom Norske farvann og Danmark, Grønland, Island og Skottland.

Det internasjonale rådet for havforskning (International Council for the Exploration of the Sea, ICES) har oversikt over tilstandene til de økonomiske viktigste fiskebestandene i Nordøst-Atlanteren. ICES gir råd som kan brukes til å fastsett årlige totalkvoter. Havforskningsinstituttet i Norge deltar i arbeidet med å lage bestandsberegninger som ligger til grunn for ICES sin kvoterådgivning. Kvoterådene er faglige anbefalinger og landene kan selv bestemme om landets fiskebåter skal kunne fiske mer eller mindre enn de faglige rådene. Det er ikke ICES som setter fiskekvotene, men de ulike landene.

Fastsettingen av totalkvotene for de aller fleste bestandene skjer gjennom årlige forhandlinger mellom Norge, EU, Russland, Færøyene, Island og Grønland.

For de fiskeressursene som Norge forvalter alene gir Havforskningsinstituttet råd om forvaltning til Nærings- og fiskeridepartementet som så setter kvotene.

Når totalkvotene for landene er satt, må landene fordele kvotene mellom ulike grupper av båter (fiskeflåter) og tilslutt til den enkelte fiskebåt. I tillegg må myndighetene, det vil si Nærings- og Fiskeridepartementet, bestemme hvordan fisket skal skje, når på året det skal foregå (vinter, vår, sommer) eller type redskap (trål, ringnot, eller annet) som kan brukes.

I Norge begynner kvoteåret 1. januar og varer til 31. desember. Fastsettelse av kvoter følger denne prosessen (kilde Havforskningsinstituttet):

1. Datainnsamling fra tokt og fiskerier
2. Bestandsberegninger og prognoser i regi av ICES
3. Vitenskapelig kvoteråd i regi av ICES
4. Nasjonale prosesser for vurdering av råd
5. Fiskeriforhandlinger og kvotefastsetting i samråd med andre land
6. Reguleringsmøte for nasjonal fordeling og regulering av fiskebestander
7. Igangsettelse av fiskeriene fra 1. januar i kvoteåret

Deltagerloven av 1999 bestemmer hvem som kan delta i fiske. Hensikten er å tilpasse fangstkapasiteten til ressursgrunnlaget, med andre ord forhindre overkapasitet. Det vil si, altfor mange fiskebåter i forhold til størrelsen på fiskebestandene og kvotene. Loven skal også sikre at høstingen av fiskeressurser skal komme kystbefolkningen til gode. Fiskebåter som ønsker å fiske må ha tillatelse fra Nærings- og Fiskeridepartementet. Det kreves også at den som fisker er aktiv, det vil si har drevet med fiskeri i tre av de siste fem årene.

Havressursloven av 2009 bestemmer høstingen av marine ressurser i Norge gjennom fastsettelse av kvoter. Formålet med loven er å sikre en bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning av marine ressurser og bidra til å sikre sysselsetning og bosetning i kystsamfunn. Kvoter deles inn i nasjonale kvoter, gruppekvoter, distriktskvoter, og helt ned på fartøynivå (fartøykvoter). Dette skjer med ulike fordelingsnøkler, som er fastsatte og kjente regler for fordeling av kvoter.

For å sikre mest mulig treffsikre reguleringer, og mest mulig like og rettferdige konkurransevilkår, blir fartøy inndelt i ulike grupper etter en rekke dimensjoner slik som størrelse, redskapsbruk og sesongmønster.

Dagens fiskekvotesystem er svært komplisert, uoversiktlig, rigid og driftsmessig sårbart, og det har fra politisk hold vært et ønske om et enklere og mer fremtidsrettet og forutsigbart kvotesystem for å fordele den nasjonale totalkvoten på fartøynivå.

I kvotesystemet skiller man mellom tildelingssystemet som fordeler de nasjonale kvotene til fiskefartøyene, og struktursystemet som fastsetter rammene for de tilpasningene fartøyene kan gjøre for å øke sitt kvotegrunnlag.