forsvunnet person

Lov om forsvunne personar ble vedtatt 12. mai 2015 og trådte i kraft 1. juli 2015. Loven gjelder avgjørelser truffet etter at loven trådte i kraft, selv om selve forsvinningen skjedde før. Avgjørelser før den datoen er gjort i tråd med den gamle loven som ble vedtatt 23. mars 1961. I den gamle loven ble avgjørelse gjort ved dom, kalt dødsformodningsdom.

Når en person som til vanlig har bosted i Norge er forsvunnet skal de pårørende eller offentlig myndighet eller andre som kjenner til forsvinningen, gi melding til tingretten i den rettskretsen hvor der den forsvunne personen var folkeregistrert (§ 4). Retten kan da enten avsi dødsformodningskjennelse eller gi melding til fylkesmannen, som om nødvendig kan oppnevne en verge for å ivareta interessene til den forsvunne.

Hvis det ikke raskt tas en avgjørelse om at personen regnes som død skal statsforvalteren (tidligere fylkesmann) oppnevne en verge for å ta vare på interessene til den forsvunne personene. Dette er gjerne ektemaken, samboeren eller fullmektigen (§ 5). Eiendelele skal forvaltes som under vergemål (§ 6).

Det er tingretten som avgjør om en forsvunnet person kan regnes som død. En slik avgjørelse gjøres ved en kjennelse (kalt dødsformodningskjennelse eller dødsorskurd) og gjør at vanlige rettsvirkninger av død inntrer.

Lovens kapittel 3 har regler om hvem som kan avgjøre, hvem som kan sette frem krav og hvor lang tid det må ta før forsvunnet person kan regnes for død.

Når en person er forsvunnet under slike omstendigheter at det ikke er grunn til å tvile på at hen er død, kan tingretten straks treffe avgjørelse om at vedkommende skal regnes som død (§ 8 første ledd). De som kan vise til at de trenger en slik avgjørelse, for eksempel ektefelle, samboer eller arving, kan sette frem skriftlig krav om dette for tingretten. (§ 8 andre ledd)

Om en person er forsvunnet under slike omstendigheter at vedkommende høyst sannsynlig er død, kan det reises sak om at den forsvunne skal regnes for å være død, når det har gått ett år etter det siste tidspunktet da man visste at vedkommende var i live (§ 9 første ledd)

Det kan likevel reises sak straks dersom vedkommende forsvant i forbindelse med en naturkatastrofe, stor ulykke, stridshandling eller annen hendelse som medførte stor fare (§ 9 andre ledd).

I tilfeller som ikke kommer inn under dette, kan det reises sak når det er gått fem år etter det siste tidspunktet da man visste at vedkommende var live (§ 9 tredje ledd).

En dødsformodningskjennelse skal fastslå et dødstidspunkt, som skal være den dagen vedkommende mest sannsynlig døde. Den forsvunnedes bo skal skiftes som om hen døde den dagen (§ 13).

Kapittel 5 gir bestemmelser om tilbakebetaling når den forsvunne viser seg å være i live, og fastsetter at hen innen 20 år etter dødsformodningsdagen kan kreve sin formue tilbake.

Når endelig dødsformodningskjennelse foreligger, ansees ekteskap oppløst dersom den forsvunnes ektefelle gifter seg igjen. I motsatt fall står ekteskapet ved makt dersom det viser seg at den forsvunne lever.

• rettsvesen i Norge
• dødsformodningskjennelse

• Lovdata: Lov om forsvunne personar