Frederiksborg slott ligger på Sjælland i Danmark, og var en yndet residens for flere danske konger.
Freden i Frederiksborg var en fredsavtale og separatfred mellom Danmark-Norge og Sverige, som ble inngått i 1720 under den store nordiske krigen. Avtalen avsluttet den pågående krigstilstanden mellom disse statene, elleveårskrigen som hadde vart siden 1709.
I norsk historie er den viktig ikke bare som en lang og hard krig, men også som avslutningen på en lang periode med kriger, og innledningen på den lange fredsperioden som med noen mindre avbrudd varte frem til 1807.
Fredsavtalen blir i svensk historieskrivning omtalt som «den tredje freden i Stockholm». Årsaken til dette er at fredsavtalen først ble underskrevet av den svenske siden i Stockholm 3. juni 1720 (gammel stil), før den ble også underskrevet av en representant for den dansk-norske regjeringen på Frederiksborg slott i Danmark den 3. juli 1720 (gammel stil; 14. juli ny stil). Siden det også nylig var blitt inngått to andre separatfreder i Stockholm, mellom Sverige og kurfyrstedømmet Hannover 9. november 1719 og mellom Sverige og Preussen 21. januar 1720, er betegnelsen i Sverige «den tredje freden i Stockholm».
Freden i Frederiksborg var en av flere fredsavtaler som Sverige inngikk med stater riket var i krig med under den store nordiske krigen, og som dermed avsluttet denne nordeuropeiske storkrigen. De andre fredsavtalene var de omtalte første og andre fredene i Stockholm og freden i Nystad 30. august (gammel stil) med Russland.
Under den store nordiske krigen hadde Danmark-Norge vært i krig i 1700 (se krigen i 1700). Denne krigen ble avsluttet med freden i Traventhal i 1700. I 1709, etter det svenske nederlaget i Poltava, erklærte kong Frederik 4. av Danmark-Norge på nytt krig mot Sverige.
Etter den mislykkede svenske invasjonen av Norge i 1718, som ble avsluttet etter kong Karl 12.s død ved Fredriksten i desember, økte ønsket om fred både på dansk-norsk og svensk side. Det ble snart via britiske diplomater etablert oppnådd kontakt mellom det nye svenske styret under dronning Ulrika Eleonora og hennes mann arveprins Fredrik av Hessen og den dansk-norske regjeringen. På nyåret 1719 ble kong Frederik 4.s generaladjutant Poul de Løvenørn (1686–1740) sendt til Stockholm, offisielt for å forhandle om utlevering av krigsfanger, men reelt for å søke å oppnå en fredsavtale. I mai 1719 sendte så Sverige generalen baron Pehr Adlerfelt (1680–1743) som sin representant til København for å fortsette forhandlingene. Til tross for dette fortsatte krigen, blant annet med den dansk-norske invasjonen av Båhuslen våren 1719, som etter hvert førte til erobringen av Marstrand og norsk okkupasjon av det nordlige Båhuslen. Målet med angrepet var å sette Danmark-Norge i en bedre forhandlingsposisjon og å øke trykket på den svenske regjeringen.
På samme tid foregikk det parallelle fredsforhandlinger mellom Sverige og flere andre stater, noe som satte Danmark-Norge under press. Et forsøk på forhandlinger mellom Sverige og Russland hadde imidlertid brutt sammen. Det var en klar svensk taktikk å søke separate forhandlinger og fredsslutninger med rikets ulike fiender, for på den måten å splitte koalisjonen mot Sverige og å få bedre vilkår.
På grunn av de pågående forhandlingene ble det norske felttoget i Båhuslen stanset i slutten av juli 1719. Deretter ble det fra 4. november inngått en våpenstillstand på seks måneder mellom Danmark-Norge og Sverige. Postgangen mellom landene ble omgående gjenåpnet, og det samme gjaldt transitt av post mellom Danmark og Norge, som gikk over land mellom Helsingborg og Halden. Fra nyttår 1720 ble det gjenåpnet for handel og annen kontakt over grensene, noe som var kjærkomment, ikke minst mellom Norge og Sverige hvor ulovlig handel hadde vært et stort problem for myndighetene under krigen.
De egentlige fredsforhandlingene ble deretter åpnet, men foregikk i et tregt tempo gjennom partenes utsendinger i København og Stockholm vinteren 1719–1720. Den britiske utsendingen i Stockholm, Lord Carteret (1690–1763), tok på vegne av kong Georg 1. av Storbritannia og Hannover på seg rollen som fredsmegler. Britene var relativt sympatisk innstilt mot Sverige, ikke minst på grunn av frykten for hva et sterkere Russland ville bety for maktbalansen i Østersjøen og Skandinavia. Den danske siden ønsket primært å få bekreftet full dansk kontroll over hertugdømmet Slesvig, i tillegg til å beholde noen av områdene og festningene som var blitt erobret fra Sverige under krigen, mens svenskene ønsket at situasjonen skulle gå tilbake til tilstanden før krigen.
Til slutt ble det hovedsakelig Sverige som vant frem i forhandlingene, noe som skapte motvilje på dansk side (og blant historikere i ettertid) over at den langvarige og kostbare innsatsen under krigen og de militære seirene i krigens sluttfase ikke hadde ført til noe. Freden ble underskrevet i Stockholm og deretter på Frederiksborg slott i Danmark.
Etter betingelsene i fredsavtalen skulle den dansk-norske kongen levere tilbake de svenske landområdene og besittelsene som hans styrker hadde okkupert, det vil si den nordlige delen av Båhuslen med Marstrand samt de svenske besittelsene i Nord-Tyskland (Rügen, Wismar og Vorpommern med Stralsund). Sverige skulle på sin side betale en erstatning på 600 000 riksdaler for dette. Videre forpliktet Sverige seg til å avbryte sin allianse med hertugen av Holstein-Gottorp og garantere for Danmarks fulle besittelse av hertugdømmet Slesvig, som var blitt erobret fra hertugdømmet Holstein-Gottorp. Som et motstykke lovte Danmark-Norge å ikke alliere seg med Russland. Til sist måtte Sverige frasi seg retten til fritak fra Øresundstollen.
Som følge av fredsavtalen ble hele Slesvig i 1721 inkorporert i kongeriket Danmark. For Frederik 4. og den dansk-norske staten var dette et viktig krigsmål, da det sikret grensen i sør bedre. Hertugene av Holstein-Gottorp, som hersket over store deler av Slesvig og Holstein, hadde lenge vært nære allierte med Sverige. Det var også begynnelsen på en prosess som endte med at også Holstein ble inkorporert i Danmark i 1773.
I dansk-norsk historie innledet freden i Frederiksborg det som er blitt «den lange fredstiden» i landenes historie. Freden varte helt frem til 1807, med mindre avbrekk i 1788 og 1801. Dette var et historisk brudd i norsk og skandinavisk historie. Mellom 1563 og 1720 var det blitt utkjempet syv lange konflikter mellom Danmark-Norge og Sverige, og krig var normaltilstanden. Diplomati og samarbeid over grensen ble nå det vanlige, en stor endring i forholdet mellom landene. Dette førte blant annet til en kortvarig nordisk forsvarsallianse i 1734 og den norsk-svenske grenseavtalen i 1751.
Freden la også grunnlaget for en idé om at statene i Norden var utpreget fredelige, som ble vidt utbredt av statenes interne propaganda. Enkelte historikere har også sett linjer frem mot den moderne fredsbevegelsen i regionen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.