fredsbevarende operasjoner

Forut for etableringen av FN og FNs første operasjon i 1948, hadde Folkeforbundet identifisert felles, militær inngripen i konflikter som et virkemiddel. Disse ligner i mangt de formål og operasjoner som FN senere har satt inn.

Folkeforbundet tok initiativ til, og ga mandat til, tre slike operasjoner, men iverksatte bare én: En fredsstyrke satt inn i Saarland i 1935 for å overvåke en folkeavstemning om områdets framtid. Saar-styrken besto av 3300 soldater fra Italia, Nederland, Storbritannia og Sverige. En planlagt styrke til Vilna (Vilnius) i 1920, der også Norge forberedte deltakelse, ble imidlertid aldri satt inn. Derimot ble to svenske offiserer sendt til grensen mellom Bulgaria og Hellas i 1925.

Den første FN-operasjonen ble satt inn i 1948 for å overvåke våpenhvileavtalene inngått etter Palestina-krigen. Denne operasjonen, United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO), er en klassisk fredsbevarende operasjon, og er fortsatt i virksomhet. Mens UNTSO var den første operasjonen med bruk av ubevæpnede observatører, ble den første med bruk av væpnede styrker satt inn etter Suezkrisen, i 1956: United Nations Emergency Force (UNEF).

FN har i perioden 1948–2020 iverksatt i alt xx fredsoperasjoner.

• Les mer om FNs fredsbevarende operasjoner.

Flere andre aktører har iverksatt fredsoperasjoner, også enkelte tradisjonelt fredsbevarende slike. Det er oftest en regional organisasjon, men det er også eksempler på at en gruppe stater har gått sammen. Også enkeltland har satt i verk militære operasjoner som kan kalles fredsbevarende.

Ett tidlig eksempel på fredsbevarende operasjoner før opprettelsen av FN er den flernasjonale styrken som i 1935 ble satt inn for å overvåke våpenhvilen etter Chaco-krigen mellom Bolivia og Paraguay. Og i 1941 gikk fire amerikanske stater sammen om å garantere for fredsavtalen mellom Ecuador og Peru, og bidro blant annet til demarkasjon av grensen.

Den regionale aktøren som i størst utstrekning har bedrevet fredsbevaring eller fredsskaping er den vestafrikanske samarbeidsorganisasjonen Economic Community of West African States (ECOWAS), som siden borgerkrigen i Liberia tidlig i 1990-årene har satt inn sine ECOMOG-styrker i flere av medlemslandene. Den afrikanske union (AU; tidligere Organisasjonen for afrikansk enhet, OAU) har også etablert slike operasjoner. Det samme har flere andre, ikke minst Den europeiske union (EU).

Grupper av enkeltland har etablert fredsstyrker, som i Sinai (Multinational Force and Observers, MFO) fra 1982, i Beirut (Multinational Force, MNF) i 1984 og i Sudan (Joint Military Commission, JMC) i 2002–2005.

De nordiske landene som gruppe har også tradisjon for samarbeid omkring fredsbevaring, blant annet gjennom felles fagkurs, innenfor rammen av Den nordiske samarbeidsgruppen om militære FN-spørsmål (NORDSAMFN). Nordiske bidrag har også flere ganger gått sammen i felles avdelinger, blant annet i Gaza og på Balkan. Fra midten av 1990-årene er samarbeidet utvidet til i noen grad også å inkludere de baltiske stater.

Også enkeltstater har satt inn militære styrker i fredsbevarende funksjoner, etter anmodning fra vertslandet, eller også for å bistå en pågående FN-operasjon. Eksempelvis sendte Storbritannia styrker til Sierra Leone i 2000, og Frankrike sendte en styrke til Kongo i 2003.

Den første FN-operasjonen (UNTSO, 1948–) var og er et rent observatørkorps. De består av ubevæpnede militære observatører (offiserer), som observerer og rapporterer, og holder kontakt med partene. Det er også eksempler på ikke-militære (sivile) fredsbevarende operasjoner, som observatørgruppen Sri Lanka Monitoring Mission (SLMM), 2002–2008.

Den første FN-styrken (UNEF, 1956–1967) besto av lett bevæpnede militære avdelinger under felles militær kommando. Denne dannet skole for senere operasjoner.

Det er vanlig at operasjoner med væpnede styrker blir støttet av observatører, eventuelt fra en annen operasjon, som UNTSO-observatører tilknyttet United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL).

Alle fredsbevarende operasjoner er del av en politisk prosess som inkluderer løpende diplomati.

Klassisk fredsbevaring forutsetter politisk vilje hos de stridende parter, som formelt anmoder assistanse fra FN eller en annen organisasjon.

Nyere operasjoner har flere oppgaver og en annen – ofte mer offensiv – karakter, og omtales gjerne som en ny generasjon fredsoperasjoner. Forskjellen fra første generasjons tradisjonelle fredsbevaring ligger ikke minst i å kunne utføre fredsoppretting, men også i at oppgaven og oppsettingen er langt mer sammensatt.

Flere av de nyere operasjonene, med videre mandat og sammensatt sivil–militær oppsetning, må også regnes som fredsbevarende. Eksempler på dette er operasjonene i Namibia (United Nations Transition Assistance Group, UNTAG, 1989–1990) og i Kambodsja (United Nations Transitional Authority in Cambodia, UNTAC, 1992–1993).

Dette var de første FN-operasjonene i andre generasjons fredsbevaring, og kjennetegnes blant annet av betydelige sivile komponenter. Begge steder var hovedoppgaven også overveiende av sivil og politisk art: å forberede og avvikle valg. De militære delene av disse styrkene hadde blant annet som oppgave å overvåke fredsavtaler og å sikre at valg ble avholdt etter planen, slik tilfellet senere var blant annet i Mosambik (Operação das Nações Unidas em Moçambique, ONUMOZ, 1992–1994) og Øst-Timor (United Nations Transitional Administration in East Timor, UNTAET, 1999–2002). De sivile delene bisto blant annet i forberedelse og avvikling av selve valget, derunder med valgobservatører.

FN har i flere tilfeller, som i Øst-Timor, også bistått i etablering av en styringsstruktur, og tok i Kosovo i realiteten over den sivile administrasjonen gjennom United Nations Interim Administration Mission in Kosovo (UNMIK) i 1999, støttet militært av styrker fra NATO.

Oppgaver som hører med til den nye generasjonen fredsoppdrag er blant annet avvæpning av soldater, rydding av miner, oppfølging av internasjonale sanksjoner og beskyttelse av humanitær innsats.

Et annet trekk ved fredsoperasjonene fra 1990-årene, og som oftest har gått ut over rammene for fredsbevaring, er å sette inn styrker i konflikter i ett enkelt land; tidligere var det vanligst å sette inn FN-styrker i konflikter mellom stater.