hesteskosnok

Hesteskosnoken er en slank slange med en lang og tynn hale, som utgjør nærmere en fjerdedel av totallengden. Europeiske eksemplarer kan bli inntil 185 centimeter lange, mens de nordafrikanske sjelden blir større enn 165 centimeter. Hannen er noe større enn hunnen. Hodet er flatt, noe tilspisset og har bare en liten innsnevring i halsregionen. Skjellene er glatte. Bunnfargen varierer, men er ofte olivenbrun med store, ovale, svarte eller mørkebrune flekker på ryggen og mindre flekker langs kroppssidene. Ettersom de mørke flekkene ligger så tett sammen, får slangen et mørkt helhetsinntrykk, og de lysere områdene danner en sammenhengende kjede langs ryggen. Buken er hvit, gul eller oransje. Navnet har den fått på grunn av en mørk hesteskoformet flekk i bakhodet. Den har dessuten en mørk stripe tvers over hodet mellom øynene.

I Nordvest-Afrika finnes den fra Marokko, gjennom det nordlige Algerie til nord i Tunisia. Den europeiske bestanden finnes hovedsakelig på Den iberiske halvøy: sørlige og midtre deler av Portugal, sørlige, midtre og østre deler av Spania, samt Gibraltar. Den forekommer også på sørlige deler av Sardinia og på øya Pantellaria i Siciliasundet. På disse øyene kan den ha blitt innført av mennesker i historisk tid. Den er også introdusert på Mallorca og Ibiza. På sistnevnte øy har den spredt seg invasjonsartet.

Hesteskosnoken er svært tilpasningsdyktig og kan ta til takke med de fleste leveområder forutsatt at de inneholder skjulesteder, egnede plasser for egglegging og soling og tilgang på byttedyr. Den har funnet seg særlig godt til rette i områder som har blitt påvirket av menneskelig aktivitet. Man finner den oftest i tørre områder med lave busker, klippeområder, strender, beitemarker, hager og plantasjer (vingårder, olivenlunder og mandeltreplantasjer). Den finnes ofte i bebygde områder, kanskje fordi disse har rike forekomster av mus, og den påtreffes i sprekker i vegger og tak i gamle hus. Den vertikale utbredelsen strekker seg fra havnivå til 2660 meter over havet.

Selv om arten ofte blir drept i trafikken eller slått i hjel av mennesker, er den ikke truet, og bestanden er stabil. Miljøgifter kan også representere en trussel for arten i jordbruksområder. Dens evne til å tilpasse seg liv i nærheten av mennesker har ført til voksende bestander enkelte steder. På Ibiza har arten ekspandert kraftig etter at den ble innført, og den regnes i dag som en trussel mot øyas opprinnelige reptiler.

Arten kan være aktiv både om dagen og natten. Den er god til å klatre i trær og på hus, og den svømmer godt. Når et menneske nærmer seg, prøver den å flykte. Hvis det ikke lykkes, kan den bli meget aggressiv. Den kveiler seg da opp, flater ut hodet og blåser opp kroppen samtidig som den hveser høyt. Dersom man prøver å holde den, vil den bite kraftig. Om vinteren går den i dvale inntil 4–5 måneder i de kaldeste delene av utbredelsesområdet.

Amfibier, reptiler, fugler og små pattedyr (mus og spissmus) utgjør den viktigste føden for de voksne. Unge eksemplarer spiser hovedsakelig små øgler, som suppleres med gresshopper og sirisser.

Paringen skjer fra midten av mai til juni. Omtrent én måned senere legger hunnen 3 til 11 egg på et varmt og fuktig skjulested. Ungene klekkes etter 50 – 60 døgn, fra midten av august til september. Nyklekte unger er 25 – 33 centimeter lange pluss hale og veier 4 – 11 gram. Den innførte bestanden på Ibiza har i løpet av kort tid utviklet strategier for rask spredning. Disse omfatter tidligere kjønnsmodning av hunner, lengre reproduktiv periode om sommeren og formering hvert år i motsening til annenhvert år, som tilfellet ofte er for kontinentale bestander.

Arten er ikke regnet for å være giftig og er derfor ufarlig for mennesker.

• slanger
• snoker