humanistisk minuskel

Humanistisk minuskel er en kalligrafisk skriftform fra renessansen utviklet i Italia på begynnelsen av 1400-tallet, og brukt som forbilde for de første trykte antikvaskrifter.

Den sterke idéstrømningen i Italia på 1300- og 1400-tallet som vi kaller humanismen, hadde individets frihet, retten til kunnskap og løsrivelse fra kirken som viktige inspirasjonskilder. Humanistene bar også på drømmen om det gamle Romas gjenfødelse, og søkte etter antikkens litteratur og filosofi i italienske, franske og tyske klostre. Der fant de klassiske verker i manuskripter med en åpen, rund og lettlest minuskelskrift, ganske ulik romanske og gotiske skriftformer fra deres egen tid. Manuskriptene de fant var karolingiske avskrifter fra 800- og 900-tallet, og skriften var karolingernes minuskelskrift. Man har ment at humanistene trodde at dette var originalmanuskripter fra antikken med romernes egen skriftform, men denne skriften ble uansett forbildet for den skriften de selv utviklet i arbeidet med å kopiere og spre de klassiske verkene.

En foregangsmann i dette arbeidet var Poggio Bracciolini (1380–1449), og den humanistiske minuskelskriften tilskrives ham. Et av de verkene han fant og fikk kopiert, var Lukrets’ De rerum natura. Poggio kombinerte de karolingiske minusklene med majuskler han fant i gamle, antikke innskrifter, til historiens første, gjennomførte duoalfabet med store og små bokstaver med hver sine funksjoner i teksten.

Humanistenes minuskelskrift ble skrevet med bred fjærpenn uten splitt. Bokstavene tok preg av pennens form og håndens bevegelser, med tydelig tykk–tynn strekkontrast, skjev akse og seriffer ved pennestrøkets begynnelse og avslutning. Denne minuskelen ble på midten av 1400-tallet forbilde for de italienske boktrykkernes trykkskrifter og går igjen i våre egne antikvabokstaver.