industrielt hjemmearbeid

Med symaskinen og strikkemaskinen fikk det industrielle hjemmearbeid et betydelig omfang mot slutten av 1800-tallet, særlig i de noe større norske byene. I 1914 forekom hjemmearbeid særlig innen beklednings- og trikotasjeindustrien, og antallet hjemmearbeidere ble anslått til ca. 10 000, mens hjemmearbeid bare i mindre grad forekom på landet og i mindre byer. Hjemmearbeidet ble i all hovedsak utført av kvinner, og oftest av kvinner i vanskelige sosiale kår, med lang arbeidsdag og med svært lav betaling for det utførte arbeid. Ved lov om industrielt hjemmearbeid av 15. februar 1918 nr. 2 ble det tatt sikte på å råde bot på forholdene, blant annet med kontroll av lønns- og helseforhold.

Utover på 1900-tallet ble industrielt hjemmearbeid mindre vanlig. Det var særlig innen søm av for eksempel konfeksjon, pels og hansker, slips, lampeskjermer og reparasjoner med mer at det var en viss hjemmeproduksjon i tillegg til ulike typer monteringsarbeid.

Loven om industrielt hjemmearbeid ble opphevet i 1995 i forbindelse med en revisjon av den daværende arbeidsmiljøloven av 1977, blant annet på grunn av lovens manglende betydning i dagens samfunn. Arbeidsmiljøloven av 2005 § 1-5 gir hjemmel for at det ved forskrift kan fastsettes om, og i hvilken utstrekning, lovens regler skal gis anvendelse for arbeid som utføres i arbeidstakerens hjem. Slike regler er gitt i forskrift av 5. juli 1977 (nr. 715), se fjernarbeid.

• den industrielle revolusjon
• industri
• norsk industrihistorie før 1940