joik – Store norske leksikon

Inga Juuso var en samisk joiker frå Kautokeino. Juuso var blant de aller fremste samiske soloartistene i sin samtid og det nærmeste man kommer en joikedronning i samisk musikk.

Inga Juuso

Av Øivind Arvola.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Ante Mikkel Gaup, en av de mest profilerte samiske joikerne. Han er også historieforteller. Bildet er fra den samiske urfolksfestivalen Riddu Riđđu i Kåfjord i 1994.

Ante Mikkel Gaup

Av Kjell Bitustøyl.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Joiken blir stadig modernisert og tatt i bruk på forskjellige måter. Bandet ISÁK! med vokalist Ella Marie Hætta Isaksen varmet opp for Mari Boine under en konsert på samefolkets dag i 2019.

Ella Marie Hætta Isaksen

Av Heiko Junge/NTB Scanpix.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Joik er den tradisjonelle samiske musikkformen. Den kjennetegnes ved en resiterende syngemåte, gjentakelse og variasjon bygd på korte formler og spesielle stemmebruksteknikker. Joiken hører til blant Europas eldste folkemusikkformer.

Joiken har alltid hatt en særegen plass i den samiske bevisstheten, både som identitetsmarkør og som sjamanens musikk i den gamle samiske religionen. Joiken har også vært en måte å minnes avdøde på.

I det tradisjonelle samfunnet var joiken både litteratur og musikk. I tråd med denne tradisjonen har mange samiske artister de seneste tiårene valgt en multikunstnerisk innfallsvinkel og arbeider innen flere kunstarter.

Les mer om samisk folkemusikk

Opphav og utbredelse

Joiken har hatt en viktig funksjon blant samene så langt tilbake vi kjenner til. I eldre tider inngikk den som en sentral del av sjamanens ritualer, både i praktiseringen av den førkristne samiske religionen og som transefremkallende medium.

Joiken finnes over store deler av det samiske bosetningsområdet. Den har forskjellige benevnelser i de ulike samiske dialektene: vuelie på sørsamisk, vuolle på lulesamisk, luohti på nordsamisk og levd på østsamisk. Begrepet juoigat, å joike, finnes i alle dialektene. I Norge står joiken aller sterkest blant flyttsamene i Finnmark.

Musikalsk utforming og bruk

Joiken er mangfoldig både i uttrykk og innhold og varierer betydelig fra sted til sted i Sápmi. Tradisjonelt har den imidlertid hatt samme funksjon alle steder.

Episk joik

De episke joikene som er bevart, kommenterer samfunnsendringene som samene ble utsatt for gjennom misjonering og kolonisering, og gir samtidig klart uttrykk for samenes rett til å bli boende i Sameland, som de selv har gitt navn til. I joikepoesien utviklet samene et avansert konnotasjonsspråk der det egentlige budskapet, som bare var ment for samiske tilhørere, var spunnet inn i avledende fortellinger. Dette gjorde at de embetsmenn og misjonærer som hadde tilegnet seg elementære kunnskaper i samisk, ikke fattet hovedpoenget – som ofte var å oppfordre til motstand mot kolonimakten – men bare fikk med seg den ytre historien.

Personjoik

Personjoiken, som i dag er den mest kjente sjangeren, har hele tiden hatt en klar sosialiserende funksjon. Gjennom å bli tilegnet en joik fikk personen også sin egen individualitet og ble et selvstendig medlem av fellesskapet. En person ble ikke regnet som fullt medlem i samfunnet før hen hadde fått en joik tilegnet seg. Joiken fungerte på en måte både som en dåps- og en konfirmasjonsgave. Den var en identifikasjonsfaktor, en persons tonenavn.

Den musikalske utformingen er det sentrale i joiken. Et øvet øre kan høre på rytmen og melodien hvordan en person er og hvilke anlegg og utsikter vedkommende har. Den tekstlige delen har tradisjonelt bestått av korte, treffende beskrivelser av den joikede og kan revideres dersom beskrivelsen viser seg å være feil. Både kong Harald og dronning Sonja har egne joiker, laget til dem av joikeren og historiefortelleren Ante Mikkel Gaup. Han laget også en joik til kong Olav da han kom til Karasjok for å åpne det første Sametinget i 1989.

Den tradisjonelle joiken er avhengig av nære sosiale relasjoner mellom den joikede og joikeren, noe som er vanskelig å praktisere i dag når joik utgis på plater, spilles på konserter og brukes som dansemusikk. Joiken er i ferd med å bli tilpasset nye bruksområder skapt av mediesamfunnet, noe som reiser interessante problemstillinger i spørsmålet om hvem som har eiendomsretten til tradisjonell folkemusikk. Opprinnelig var det nemlig slik i det samiske samfunnet at den som ble tilegnet en joik, også var den rette eier av joiken.

Klassifikasjon

Flere forskere har opp gjennom årene forsøkt å klassifisere joiken i ulike typer. Problemet har vært at flere av dem gjerne har blandet sammen klassifikasjon av referanseobjektene og klassifikasjon av tekstinnholdet i joikene. Den finske lingvisten Eliel Lagercrantz delte i 1960 joikene inn i forskjellige kategorier etter tekstinnholdet: lyriske motiv, demoniske motiv, episke motiv og humoristiske, tragiske og elegiske motiv. Når det gjelder referanseobjektene, er de fleste joikene personjoiker og joiker til persongrupper. I tillegg finnes det en god del stedsjoiker og dyrejoiker samt noen joiker til magiske og overnaturlige vesener.

Den moderne joiken

Joiken har hatt en renessanse som inspirasjonskilde for moderne musikere, både innen såkalt verdensmusikk og i eksperimenterende blandinger med techno eller jazz. Mari Boine, Wimme Saari og Transjoik står som fremragende eksempler på dette.

Joiken var også en av hoveddrivkreftene bak Nils-Aslak Valkeapääs multikunst. Han fornyet joiken i en tid da den stod i fare for å miste sin tradisjonelle funksjon og heller ikke lenger var interessant som en musikkform for den unge generasjonen. Valkeapää kombinerte joiken med moderne musikkformer, som jazz og populærmusikk, og forsøkte til og med å forene den med den europeiske klassiske musikken. Hans yngre slektning, Niko Valkeapää, har utviklet en egen, stillferdig variant av populærmusikk, som han har vunnet Spellemannprisen og mottatt strålende kritikker for. Komponisten John Persen har brukt samiske elementer i noen av sine verker.

Sentrale utøvere

Joiken har gradvis fått økende oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt med sentrale utøvere som Mari Boine, Torgeir Vassvik, Frode Fjellheim, Inga Juuso og Wimme Saari.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Aksdal, Bjørn & Sven Nyhus, red.: Fanitullen : innføring i norsk og samisk folkemusikk, 1993, isbn 82-00-21692-6
Arnberg, Matts m.fl.: Jojk, rev. utg., 1997, isbn 91-522-1793-0
Gaski, Harald: Med ord skal tyvene fordrives : om samenes episk poetiske diktning, 1987, isbn 82-7374-011-0
Gaski, Harald: "Om joiken i mediesamfunnet" i Festskrift til Ørnulv Vorren, 1994, 186-96, isbn 82-7142-017-8
Graff, Ola: Joik som musikalske språk. Magistergradsoppgave i musikk. Institutt for musikk og teater. Universitetet i Oslo, 1985.
Graff, Ola: "Om kjæresten min vil jeg joike" : undersøkelser over en utdødd sjøsamisk joiketradisjon, 2004, isbn 82-7374-522-8
Kjellström, Rolf m.fl.: Om jojk, 1988, isbn 91-7844-130-7
Tiren, Karl: Doe Lappische Volksmusik, i Acta Lapponica, bd. III, Stockholm.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Folkemusikk

Bjørn Aksdal