jurisdiksjon

Saklig jurisdiksjon innebærer at domstolen har myndighet til å behandle en bestemt type saker, og at den aktuelle saken er en sak av denne typen.

Eksempel: Arbeidsretten har saklig jurisdiksjon for tvister som omhandler tariffavtaler, og jordskifterettene har saklig jurisdiksjon for visse tvister knyttet til fast eiendom og rettigheter til eiendommer.

De alminnelige domstolene kan ikke behandle disse nevnte sakstypene, fordi de mangler saklig jurisdiksjon. Saklig jurisdiksjon reguleres i straffeprosessloven §§ 5-9 og tvisteloven §§ 4-1 – 4-2.

Stedlig jurisdiksjon er at en domstol har jurisdiksjon fordi en sak hører hjemme i en viss domstol.

I sivile saker er det normalt retten på det stedet der saksøkte bor som har stedlig jurisdiksjon. Andre domstoler kan også ha stedlig jurisdiksjon. For eksempel har retten på det stedet der en skade har oppstått, eller der en avtaleforpliktelse skal oppfylles, stedlig kompetanse.

I straffesaker er det normalt retten på det stedet der den straffbare handlingen har skjedd eller antas ha skjedd som har stedlig jurisdiksjon.

Stedlig jurisdiksjon reguleres i straffeprosessloven §§ 10-17 og tvisteloven §§ 4-3 – 4-7.

Internasjonal jurisdiksjon bestemmer om en sak kan behandles av en eller flere av domstolene i en viss stat. Flere internasjonale konvensjoner regulerer dette. Den viktigste konvensjonen for norsk rett er Luganokonvensjonen om domsmyndighet, anerkjennelse og tvangsfullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker.

Internasjonal jurisdiksjon reguleres i straffeprosessloven §§ 4-4d og tvisteloven §§ 4-3 og 4-8, i tillegg gjelder flere internasjonale avtaler.

Det engelske jurisdiction kan noen ganger brukes som synonym til jurisdiksjon. Ofte henviser ordet imidlertid til et visst rettssystem. For eksempel består Storbritannia av flere jurisdictions, fordi Skottland og Nord-Irland, og til en viss grad også Wales, har eget domstolsystem og delvis også egne rettsregler.

• jus