Sparta var uvanlig blant de greske bystatene ved at de beholdt arvekonger som en del av sitt politiske system, og at de hadde to konger som regjerte samtidig.
Faktaboks
- Også kjent som
-
dobbeltkongedømmet i Sparta
konger i Sparta
Denne statuen fra 400-tallet fvt. av en hoplitt skal muligens forestille Leonidas, som var konge cirka 490–480 fvt.
Kongefamilienes guddommelige opphav
Et par romerske marmorstatuer av dioskurene, Kastor og Polydevkes, fra det tredje århundre.
Menelaos (til høyre) i kamp med Hektor. Dekorasjon på et fat fra 600-tallet fvt., British Museum, London.
SCODE.
Lisens:
Begrenset gjenbruk
Sparta hadde to kongefamilier; Agiadene og Eurypontidene. Agiadene skal ha vært litt finere enn Eurypontidene, men kongene fra begge familiene regjerte med samme makt og rettigheter. Begge familiene skal, ifølge spartanerne selv, ha stammet fra halvguden Herakles, gjennom hans oldebarn Aristodamos.
Kong Aristodamos' hustru Argeia fikk tvillinger, men nektet å si hvem av dem som ble født først. Spartanerne ba orakelet i Delfi om råd, og fikk til svar at de skulle behandle begge som konger, men gi størst ære til den eldste av dem. Spartanerne holdt nøye øye med hvilken av tvillingene Argeia ga mest oppmerksomhet. Denne definerte de som den førstefødte og kalte ham Eurysthenes. Han ble opphavet til det agiadiske dynastiet. Den andre sønnen, Prokles, ble opphavet til det eurypontidiske dynastiet.
Det var imidlertid erfaring, karisma og lederegenskaper som avgjorde hvilken av kongene som dominerte.
Kongene var ikke bare nedstammet fra halvguden Herakles, sønn av Zevs, men var også forbundet med kong Menelaos av Sparta, fra de homeriske diktene, og hans hustru Helena. Helena var også en halvgud, nedstammet fra Zevs. Hennes brødre Kastor og Pollux, de såkalte dioskurene, spilte en viktig rolle i Spartas religiøse liv, og kongene bar bilder av dioskurene med seg på kampanje som talismaner.
Dette semi-guddommelige opphavet forklarer hvorfor kongene var unntatt en rekke regler andre spartiater var underlagt. Selv om andre medlemmer av kongefamilien måtte gjennomføre agogen, var den opprinnelige arvingen unntatt. Her kan også bekymringen for skader på tronarvingen ha vært en faktor. Kjente konger som Leonidas og Agesilaos hadde gjennomført agogen fordi de ikke var de første i linje til tronen.
Mens andre spartiater som døde i krig ble begravet på stedet de falt (altså ikke «båret på skjoldet» hjem, som en myte vil ha det til), ble kongene båret hjem med stor seremoni. Spartanere som døde hjemme, kunne bare få en svært moderat gravferd og gravmonument. Kongenes gravferd var imidlertid en svært omfattende seremoni og monumentene var storslagne.
Etter at de var døde ble det etablert heroiske kulter for dem, noe som bekreftet den heroiske statusen kongene hadde nytt i live, som de halvt-guddommelige, og guddommelig sanksjonerte beskytterne av Sparta.
Noen forskere ser på kongenes status som i strid med de spartanske idealene og et destabiliserende element i det politisk-militære maskineriet. Andre vil imidlertid hevde at spartanernes kongemakt var nøkkelen til et uvanlig stabilt oligarki. Ved å flytte store deler av den politiske makten og æren som fulgte med militære bragder over til menn så høyt hevet over alle andre, ble en viktig kilde til indre strid fjernet.
Undersøkelser av andre oligarkier viser at de fleste oligarkiene ble revet i stykker av kampen om makt, ære og rikdom. Det som var mest ettertraktet i det spartanske samfunnet var monopolisert av kongene, og følgelig kunne ikke de andre oligarkene kjempe om det heller.
Kongenes makt
Illustrasjon av de fem eforene i Sparta
Av
Ludwig Löffler - Westermanns Monatshefte, Bind 11 (1861-1862).
Lisens:
Falt i det fri (Public domain)
I innenrikspolitikken var kongeslektene langt ifra eneveldige. Gerusiet, folkeforsamlingen og eforene hadde kontroll over viktige statssaker, og kunne også legge seg opp i kongenes domene.
At kongene ikke sto over lovene, og samarbeidet med de andre politiske institusjonene, ble stadfestet i et ritual hver måned. Kongene og eforene, på vegne av staten, utvekslet eder, hvor kongene lovet å regjere i overensstemmelse med lovene, mens eforene lovet å holde kongemakten uforstyrret, om kongene holdt sin del av avtalen. Eforene kunne tilkalle kongene, arrestere dem og bringe dem til doms i folkeforsamlingen. De hadde altså ingen absolutt immunitet, og kunne idømmes bøter, avsettes, sendes i eksil eller til og med drept.
Kongenes makt ble mest konkret uttrykt i at de var de øverste militære lederne, generaler på livstid. Men de hadde også stor makt i innenrikspolitikken. Sparta var et konstitusjonelt kongedømme, men ved riktig bruk av ressursene de hadde til rådighet, kunne spesielt dyktige konger dominere statens politikk uten å bryte dens lover.
Religion
Orakelet i Delfi. Pythia sitter til venstre og avgir sine dunkle spådommer. Greske bystater fattet sjelden viktige vedtak uten at orakelet hadde blitt spurt. Gresk vasemaleri.
Anon.
Lisens:
Begrenset gjenbruk
Kongene var prester for gudenes konge, Zevs. Det var kongene som ofret i felten, noe som måtte gjøres før alle viktige beslutninger, og de hadde en rekke spesielle privilegier i forbindelse med ofre og ritualer hjemme i Sparta. Deres unike posisjon på dette området skyldtes at de var nedstammet fra halvguden Herakles, og dermed fra Zevs selv. Spartanerne kalte seg homoioi, det vil si likemennene, eller de som ligner hverandre, men det gjaldt ikke for kongene.
Den viktigste religiøse makten var imidlertid at kongene hadde en direkte forbindelse til orakelet i Delfi. De sendte og mottok svar ved hjelp av egne prester. Tolkningen av orakelsvarene var trolig under kongens kontroll, og spartanerne lyttet til Delfi mer enn noen annen bystat vi kjenner.
Medlemmer av gerusiet
Spartas politiske system. Figur av Jørgen Christian Meyer.
For det andre satt begge kongene som permanente medlemmer av gerusiet, mens de andre 28 gerontene først kunne velges etter fylte 60 år. Gjennom sin lange erfaring og sin prestisje som hærfører og yppersteprest raget de over de andre i denne viktigste institusjonen i Sparta. Kongene ledet gerusiets møter, og kunne dermed styre dagsorden, sammen med de fem eforene. Alle forslag til folkeforsamlingen ble først debattert her, og gerusiet kunne også nedlegge veto mot vedtakene fattet i folkeforsamlingen.
Historiske kilder forteller oss at de to kongene hadde grupper av støttespillere i gerusiet, og at maktkamper mellom dem også utspilte seg her. Samtidig er det flere eksempler på at uavhengige geronter kunne angripe begge kongene i spørsmål som gjaldt statssaker.
Når gerusiet fungerte som domstol, kom kongenes uformelle innflytelse for alvor til sin rett. Deres støtte til åpenbart skyldige venner var ofte utslagsgivende, og for spartanske statsmenn var det en god investering å holde seg inne med kongene og deres fraksjoner i gerusiet.
Krig og utenrikspolitikk
Frem til slutten av det 5. århundret brukte spartanerne forskjellige typer hjelm, deriblant den korintiske som spartanerne er forbundet med i populærkulturen.
Korintisk hjelm brukt av spartansk soldat. Benaki-museet, Athen.
Lisens:
CC BY SA 3.0
Figur av spartansk soldat. Sjette åhundret fvt. British Museum
Kongene var øverstkommanderende for hæren. De høstet den øverste militære ære og utpekte offiserene. Spartanere som hadde vært polemarker hadde gode sjanser for senere å bli valgt til geronter. Kongene utnevnte ambassadører til andre bystater, som også var en anledning til å knytte mektige spartiater til seg. En som var utnevnt av kongen, viste takknemlighet til kongen, og kunne forventes å være lojal overfor ham.
Men kongene var bare øverstkommanderende, og kunne ikke selv bestemme hva hæren skulle brukes til. Folkeforsamlingen avgjorde alle spørsmål om krig, fred og allianser med andre stater. Ambassadører fra andre stater måtte presentere sitt budskap for det samlede spartanske folket. Når kongene dro i felten, var det på ordre fra spartanerne.
Etter en ydmykende krangel mellom kongene Kleomenes og Damaratos under et felttog mot Athen i 506, la spartanerne ytterligere begrensninger på kongenes militære makt. Heretter kunne bare én av kongene lede hæren av gangen, og det ble da opp til folket hvem som skulle sendes.
Kongene var også under oppsyn av to eforer mens de var på kampanje. Eforene hadde logistiske oppgaver i hæren, men fungerte også som en form for «politiske offiserer». De kunne ikke overstyre kongene under kampanjen, men ville rapportere hjemme i Sparta. Kongene kunne nemlig både kritiseres og straffes etter krigens slutt, og det var eforene som ledet folkeforsamlingen.
Rikdom
Bronsefigur av spartaner under et fellesmåltid i messen (syssitia). 6. åhundret fvt. British Museum
Kongene hadde enorme landeiendommer i perioikenes område. De mottok personlig tributt fra perioikene, og kunne samle seg ytterligere rikdom fra krigsbytte og gaver fra andre stater. Kongene kunne bruke denne økonomiske makten til å kjøpe seg ytterligere innflytelse gjennom vennetjenester og korrupsjon.
Kongene mottok også doble porsjoner i messene, som de kunne gi til menn de likte, og mottok ekstra kjøtt ved offerhandlingene, som de også kunne gi til sine favoritter.
Berømte spartanske konger (regjeringstid i parentes)
Leonidas ved Thermopylene, av Jacques-Louis David, 1814
- Agesilaos 2. (cirka 400–359 fvt.)
- Agis 2. (427–399 fvt.)
- Agis 4. (244–241 fvt.)
- Arkidamos 2. (476–427 fvt.)
- Arkidamos 3. (360–338 fvt.)
- Kleomenes 3. (235–222 fvt.)
- Leonidas (cirka 490–480 fvt.)
- Pausanias (regent, cirka 480–467 fvt.)
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Cartledge, Paul (2012). The Spartans: An Epic History. Pan Macmillan.
- Kennel, Nigel M. (2010). Spartans: A New History. Wiley-Blackwell.
- Millender, Ellen G. (2017). Kingship: The History, Power, and Prerogatives of the Spartans' 'Divine' Dyarchy. A companion to Sparta, 452–479.
- Mæhle, Ingvar B. (2024). Antikkens bystater. Dreyer Forlag.
Fagansvarlig for Sparta
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.