lønnspolitikk – Store norske leksikon

Lorenz-kurven viser inntektsfordelingen i et samfunn, fra laveste inntekt og oppover. Desto mer Lorenz-kurven «buler» ned mot høyre, desto mer ulikt er inntektene fordelt. Denne kurven er fra 2016.

Lorenz-kurve for Norge 2016

Av Finansdepartementet.

Lisens: NLOD (Norsk lisens for offentlige data)

Lønnspolitikk er politiske tiltak for å påvirke fordelingen av inntekt i samfunnet. Lønnspolitikk er en del av den økonomiske politikken i flere land, deriblant Norge.

Lønnspolitikk kan bygge på mål om en gitt fordeling, men har historisk ofte vært like sterkt motivert av ønsker om å påvirke faktorer som pris- og kostnadsveksten og konkurranseevnen. Lønnspolitikk kan også sees på som en del av stabiliseringspolitikken.

Historisk har lønnspolitikken for det meste påvirket inntektsnivåer gjennom tariffavtaler, men også andre politikkområder, slik som beskatning og trygd, er mulige virkemidler.

Historikk

I nyklassisk samfunnsøkonomi var arbeidslønnen sett på som et resultat av tilbudet og etterspørselen i arbeidsmarkedet. Med dette synet vil aktiv inngripen i lønnsdannelsen kun bidra til å skape arbeidsledighet.

I mellomkrigstiden var John Maynard Keynes en sentral figur som brøt med nyklassiske lønnsteorier. I motsetning til tidligere tenkning anså han ikke arbeidsledighet i et frimarked som et nødvendigvis midlertidig problem. Han så på lønnspolitikken som et sentralt verktøy for å skape full sysselsetting.

Lønnspolitikk sto sentralt i stabiliseringspolitikken i en rekke land i 1950-, 1960- og 1970-årene. Etter at særlig pengepolitikk fikk en stadig større rolle i stabiliseringspolitikken fra 1980-årene, har denne rollen til lønnspolitikken blitt mindre.

Lønnpolitikk i Norge

Trepartssamarbeidet mellom fagorganisasjonene, arbeidsgiverorganisasjonene og myndighetene er en viktig del av lønnspolitikken i Norge.

LO-leder Gerd Kristiansen i møte med Dag Terje Andersen fra Arbeiderpartiet og NHO-leder Kristin Skogen Lund.

Av Arbeiderpartiet.

Lisens: CC BY ND 2.0

I Norge ble forsøk på å påvirke lønnsfastsettelsen i tariffoppgjørene mellom LO og N.A.F. (forgjenger til NHO) et hovedvirkemiddel i stabiliseringspolitikken fra andre verdenskrig og ut 1970-årene. Oppgjørene ble koblet til direkte regulering og subsidiering av priser. Lønnspolitikken ble i mange tilfeller motivert av ønsker om å stoppe prisveksten. Men også fordelingsambisjoner hadde betydning, ikke minst ambisjonen om å utjevne inntektsforskjeller mellom industriarbeidere og bønder.

Trepartssamarbeidet mellom myndighetene, LO og N.A.F. ble i disse årene særlig tett. Myndighetene tok i forbindelse med lønnspolitikken initiativ til en rekke institusjoner som har preget lønnsoppgjørene siden, slik som Kontaktutvalget (1962) og Det tekniske beregningsutvalget (1967).

Myndighetene nådde bare unntaksvis alle målene de satte for lønnspolitikken i etterkrigstiden. Mange vil likevel hevde at det nære lønnspolitiske samarbeidet i Norge 1945–1978 bidro til å opprettholde et lavt konfliktnivå i arbeidslivet og til å opprettholde relativt små inntektsforskjeller mellom grupper.

Kombinerte oppgjør

I 1970-årene ble inntektsoppgjørene organisert som såkalte kombinerte oppgjør, hvor staten gikk direkte inn med skatteletter og andre tiltak for å forplikte partene til ønsket lønnsvekst. Disse tiltakene var omfattende og oppgjørene ble svært kostbare for staten.

I 1980-årene inntok myndighetene mer av en tilretteleggerrolle overfor partene i arbeidslivet. Gjennom ulike omstillingsperioder har likevel samarbeidet vært intensivert fra både myndighetenes og partsorganisasjonenes side, slik som for eksempel under solidaritetsalternativet 1993–1997.

Norske myndigheters lønnspolitikk har fra årtusenskiftet i stadig sterkere grad basert seg på styrking av og tilrettelegging for den såkalte frontfagsmodellen for koordinering av lønnsdannelsen.

Forhandlingsspørsmål

Tradisjonelt har utviklingen i Norge vært basert på den lønnspolitikken som ble ført av de to dominerende hovedorganisasjonene innen arbeidslivet, LO og NHO, men senere kom også Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) og Akademikerne inn.

Et forhandlingsspørsmål mellom disse organisasjonene har vært om lønnsoppgjør skal ta sikte på å tilgodese de lavest lønnede arbeidstakerne, gjennom for eksempel særskilte lønnstillegg eller et lavtlønnsfond. Spesielt LO har kjempet for dette.

Det er også et forhandlingsspørsmål om lønnsoppgjøret skal skje sentralt, eller om det i større eller mindre grad skal skje lokale forhandlinger, forbundsvise forhandlinger, og så videre.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Regjeringen: Inntektspolitikk og lønnsoppgjør

Litteratur

Skånland, Hermod (1981) Inntektspolitikkens dilemma: Kan det løses? Cappelen
Lie, Einar (2012) Norsk økonomisk politikk etter 1905. Universitetsforlaget.
Bergh, Trond (1977) "Norsk økonomisk politikk 1945-1965", i Bergh, Trond (red.) Vekst og velstand: Norsk politisk historie 1945-1965. Universitetsforlaget.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Økonomisk politikk

Eivind Thomassen

Professor, Universitetet i Sørøst-Norge