leder (journalistisk sjanger)

Lederen er en sjanger innenfor kommentarjournalistikken. Formålet er å bidra til samfunnsdebatten ved å fremme eksplisitte meninger, forklaringer og analyser. Dermed avviker sjangeren fra nyhetsjournalistikken, der journalistene nettopp ikke skal ta subjektiv stilling, men isteden referere kildenes synspunkter. Av den grunn trekker de fleste redaksjoner et prinsipielt skille mellom journalister som skriver ledere, og journalister som lager nyheter.

I motsetning til nyhetssaker inneholder ledere sjelden intervjuer og sitater fra kilder. Isteden preges teksten av en autoritativ avsenderstemme som argumenterer sammenhengende for sitt ståsted. Mens journalistiske kommentarer med individuell signatur kan bruke ordet «jeg» om avsenderen, skriver lederen helst «vi» – der «vi» er avisas redaksjon. Dette innebærer ikke at alle avisas journalister personlig må være enig i lederens standpunkt, men at lederen er avisas offisielle mening utad.

Lederens tema kan i prinsippet være hva som helst, selv om politikk gjerne dominerer. Det er vanlig at lederen knytter an til en aktuell sak i nyhetsbildet, men det varierer hvor sterke meninger lederen gir uttrykk for. Noen ledere argumenterer flammende for et synspunkt for å sparke i gang en ny debatt, mens andre argumenterer mot tidligere utspill i debatter som allerede pågår. Atter andre forsøker mer nøytralt å analysere en situasjon eller å stille et åpent spørsmål. En studie av norske lokalaviser fra 2016 viste at lederne oftere fremmet tydelige meninger enn de signerte kommentarene gjorde. Stilen i lederartiklene pleier likevel å være saklig, og åpner ikke for en like personlig stemme som kommentarsjangeren gjør.

Lederen følger den samme presseetikken som andre journalistiske sjangere. Det innebærer blant annet at lederskribenten ikke kan utsette navngitte personer for beskyldninger av faktisk art uten at de angrepne får forsvare seg i samme tekst.

I nettaviser kan det være vanskelig å se forskjell på ledere og tekster i andre journalistiske sjangere, siden digitale ledere ikke utmerker seg med en bestemt plassering eller grafisk oppsett. Derfor markerer mange nettaviser sjangeren mer eksplisitt. Aftenposten.no skriver for eksempel øverst i alle sine ledere i 2024: «Dette er en lederartikkel. Lederen gir uttrykk for Aftenpostens syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.»

Selv om de fleste ledere er usignerte, har enkelte redaksjoner tradisjon for å oppgi lederskribentens navn. Klassekampen er ett eksempel. Morgenbladet opererte lenge med en mellomløsning der de oppga lederskribentens initialer. Slike tekster regnes fortsatt som ledere så lenge den identifiserbare journalisten skriver på vegne av redaksjonsledelsen.

De første artiklene som kan kalles ledere i norske aviser, dukket opp på 1830-tallet. En viktig årsak var at ytrings- og pressefrihet ble innført med Grunnloven i 1814. Morgenbladets redaktør Adolf Bredo Stabell får ofte æren for å ha startet tradisjonen med en usignert leder som ga uttrykk for redaksjonens syn.

Ettersom avisene ble mer partipolitiske omkring 1870, ble lederen vanligere som en fast spalte. Sjangeren ble nå sterkt preget av hvilket politisk parti den enkelte avis støttet. Utover 1900-tallet kunne lederartiklene bli skrevet sentralt av partienes pressebyråer, slik som Arbeidernes Pressekontor (senere Avisenes Nyhetsbyrå) og Høyres Pressebyrå (senere Norpress).

Partipressen ble gradvis avviklet utover 1970-, 1980- og 1990-tallet, og med det stod lederskribentene friere til å velge hva de skulle mene. Samtidig ble mediene samlet i større konsern, som Schibsted og A-pressen (senere Amedia). Slike konsern distribuerer fortsatt såkalte byråledere til sine mediehus, som redaktørene kan velge å publisere.

En studie fra 2017 viste at åtte av ti norske lokalaviser publiserte minst én lederartikkel i løpet av en vanlig uke. De avisene som publiserte flest lederartikler, publiserte også flest byråledere. Det kan tyde på at det er tidkrevende for små redaksjoner å skulle produsere en unik mening hver dag.

Utover 2020-tallet har flere store aviser valgt å kutte ut lederen helt eller delvis. Morgenbladet avviklet sin lederspalte i 2020, med den begrunnelse at avisa skulle romme et mangfold av meninger og ikke «fremstå med én, monolittisk holdning». Bergens Tidende gikk i 2022 over til mer sporadiske ledere, ut fra tanken om at det bør være nyhetsbildet som avgjør når redaksjonen skal mene noe, ikke utgivelsesfrekvensen til papiravisa.

Det er ikke vanlig å finne ledere i nettaviser som har sitt opphav i etermedier, slik som Nrk.no og Tv2.no. En viktig grunn er nettopp den sterke historiske koplingen til det trykte ord. Derimot finnes det moderne nettaviser som publiserer ledere uten at de noen gang har trykket papiravis, for eksempel Subjekt.no.

• journalistikk
• sjanger
• kommentar

• Morgenbladet forklarer hvorfor de kutter lederen
• Bergens Tidende forklarer hvorfor de går bort fra daglige ledere
• Aftenposten forklarer hvorfor lederen er usignert

• Bartholsen, Terje (2017). Aviser med mening: Lederartikler i norske lokalaviser 2017 [Masteroppgave]. Nord universitet.
• Eide, Martin (2000). Den redigerende makt: Redaktørrollens norske historie. IJ-forlaget.
• Eide, Martin (red.) (2010). Norsk presses historie (bind 1): En samfunnsmakt blir til 1660–2010. Universitetsforlaget.
• Hauglid, Stein B. og Gauslaa, Stein (1997). Vi – en bok om ledere. Institutt for journalistikk.
• Høyer, Svennik (1995). Pressen mellom teknologi og samfunn: Norske og internasjonale perspektiver på pressehistorien fra Gutenberg til vår tid. Universitetsforlaget.
• Mathisen, Birgit Røe; Morlandstø, Lisbeth og Sneve, Stein (2016). Kommentaren – en sjanger i endring. Cappelen Damm Akademisk.
• Roksvold, Thore (red.) (1997). Avissjangrer over tid. Institutt for journalistikk.