norm (jus)

En norm – en rettsregel – inneholder altså alltid to ledd. Den stiller dels opp betingelser for at en følge kan eller skal inntre, dels angir den nettopp hva slags følge som skal inntre. Betingelsene i normen kalles normens 'Hvis'-side, mens følgene danner normens 'så'-side.

Uansett om følgen angis som frihet når normens betingelser er oppfylt, slik som i alle 'kan'-regler, eller som plikt eller rettskrav når betingelsene foreligger, slik som i 'skal'-regler eller i 'krav på'-regler, er begge deler normer. De er bare forskjellige slag normer.

I tillegg til juridiske normer finnes det religiøse og moralske normer, politiske normer og sosiale normer. De skiller seg fra rettsnormer ved at brudd på den slags normer ikke fører til rettsvirkninger, som straff, erstatningsplikt og ugyldighet. Brudd på disse andre normene får andre typer følger, som sosial eller etisk fordømmelse, oppfatning av fortapelse og mye annet.

I rettsfilosofien drøftes forskjellen på de ulike normtypene nærmere. Her beskrives også den såkalte «rene rettslæren» som tyskeren Hans Kelsen forfektet. Kelsen anså hele retten som et normhierarki, bygd på en grunn-norm. Som systematisk inndeling av ulike normslag, som grunnlov, lov, forskrift og så videre, har beskrivelsen mye for seg, men Kelsens påstand om at det alltid finnes en grunn-norm bak ethvert regelhierarki, er ikke et syn som deles av mange rettsfilosofer og jurister i dag.

Det har stått strid om hvorvidt rettsvitenskapens oppgave skal oppfattes som normativ eller deskriptiv. En normativ rettsvitenskap beskriver normene for hvordan lov og rett skal forstås, nemlig rettskildereglene, mens en deskriptiv rettsvitenskap er mer opptatt å betone hvilke normer som faktisk håndheves enn av å angi hva som etter rettskildenormene er 'riktig' juss.

• rettsregel
• retningslinje
• rettsfilosofi
• rettsvitenskap
• norm