novembergrunnloven

Fra 1537 til 1814 var Norge underlagt Danmark. Siden Danmark var på den siden som tapte Napoleonskrigene, ble det bestemt i Kieltraktaten at Norge i stedet skulle bli en del av Sverige. Kieltraktaten ble ikke godtatt i Norge. I stedet innkalte man til en riksforsamling på Eidsvoll, som forfattet en grunnlov for Norge, underskrevet 17. mai 1814. Christian Frederik ble valgt til norsk konge, og Norge var et selvstendig land i tre måneder. Siden Sverige mente at Kieltraktaten ga dem krav på Norge, gikk de til krig mot Norge 26. juli 1814. En fredsavtale – Mossekonvensjonen – ble vedtatt 14. august.

De viktigste bestemmelsene i Mossekonvensjonen var at Christian Frederik forpliktet seg til å abdisere, at Norge skulle få beholde Grunnloven i unionen med Sverige (bare med de begrensede endringer som unionen krevde) og at det skulle innkalles et ekstraordinært storting. Det var på dette stortinget at novembergrunnloven ble vedtatt.

Vedtaket om endringene av grunnloven skjedde i Christiania i overordentlig storting. Stortinget trådte sammen 7. oktober – dette var første gang Stortinget var samlet. Stortingsrepresentantene var under betydelig press, siden grunnlovsendringene egentlig skulle vedtas før våpenhvilen med Sverige utløp 21. oktober 1814. Vedtaket skjedde først 4. november, altså «på overtid».

Grunnlovens egne regler om grunnlovsendringer ble ikke fulgt, men det har aldri vært tvil om at endringene var rettmessige som konstitusjonell nødrett. Etter at endringene var vedtatt både av Stortinget og av de svenske forhandlerne, ble Carl 13. av Sverige valgt til norsk konge (som Karl 2. av Norge).

Det viktigste nye i novembergrunnloven sammenlignet med Grunnloven av 17. mai var at det ble etablert en union mellom Norge og Sverige som selvstendige stater med en felles konge. Det var få, men viktige bestemmelser i Grunnloven som ble endret. Den viktigste forskjellen mellom Grunnloven av 17. mai 1814 og novembergrunnloven var at mens Grunnloven av 17. mai i § 1 definerte Norge som et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike, fikk første setning i novembergrunnlovens § 1 denne ordlyd: «Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige, forenet med Sverrige under een Konge.» Andre viktige paragrafer som ble vedtatt for å styrke norsk selvstendighet, var § 33 om at all saksbehandling i det offentlige skulle foregå på norsk, § 42 om at det skulle være en grunnsetning om fullstendig likhet mellom de to rikene, og § 110 om at Norge skulle ha sin egen bank og sitt eget mynt- og pengevesen.

I forbindelse med unionsoppløsningen ble Grunnlovens § 1 endret på ny, slik at det som sto om foreningen med Sverige ble tatt ut. Dette skjedde 18. november 1905.

• Grunnlovens historie
• 1814 – Det selvstendige Norges fødsel
• 1814-krigen

• Grunnloven av 4. november 1814 – Stortinget.no