ny-guineakrokodille

Hannen blir inntil 3,5 meter lang, hunnen 2,7 meter, men som regel er de mindre. Kroppen er brungrå med mørke bånd på kropp og hale, mest synlig hos unge dyr. Den ligner på filippinerkrokodillen, men er noe større. Snuten er relativt smal.

Arten har tilhold i ferskvannssumper, innsjøer og elver, svært sjelden ved kysten. Den opptrer aldri sammen med saltvannskrokodillen.

Ny-guineakrokodille finnes bare på Ny-Guinea (Indonesia og Papua Ny-Guinea), på nordsiden av øya. Hallkrokodillen på sørsiden av øya er geografisk atskilt fra arten i nord på grunn av de høye fjellkjedene.

Skinnet er verdifullt, men ikke like etterspurt som skinnet av saltvannskrokodillen. Den ble overbeskattet i 1950- og 1960-årene, men fra 1970-årene har det vært en regulert forvaltning som har fungert bra. Estimert bestandsstørrelse ligger på 50 000–100 000 individer (inkludert hallkrokodiller). En av årsakene til at disse artene har klart seg forholdsvis bra, er rikelig tilgang på egnede habitater og lav befolkningstetthet i deres utbredelsesområde. Det foregår oppdrett av artene i fangenskap, og noen utsettinger har vært vellykkede.

Arten jakter helst om natten. Om dagen holder den seg for det meste skjult, og kommer sjelden ut for å sole seg som mange andre krokodiller. Den har en opportunistisk diett som blant annet omfatter fisk, amfibier, reptiler og fugl med tilknytning til vann (rikser og lappedykkere). Unge dyr spiser hovedsakelig virvelløse dyr som de fanger i vannet.

Hunnen bygger reirhaug. Egglegging skjer om lag to uker etter paring. Arten legger reirene ved overvokste elver og på flytende matter av vegetasjon. De 22–45 eggene legges ved slutten av tørketiden (juli – november). Hunnen holder seg nær reiret, men forsvarer det ikke alltid. Eggene klekkes etter cirka 80 dager. Både hannen og hunnen kan hjelpe til med å åpne reirhaugen og frakte ungene til vannet.

• krokodiller