obo

Obo brukes i en organologisk (læren om musikkinstrumentene) sammenheng også som benevnelse på en familie med blåseinstrumenter hvor lyden frambringes ved hjelp av et dobbelt rørblad som plasseres mellom leppene eller inne i et vindkammer. Eksempler på oboinstrumenter er fagott, forskjellige skalmeietyper og melodipipen på flere sekkepiper, blant annet den skotske Great Highland bagpipe og den nord-spanske gaita gallega (galicisk gaita).

Vi kjenner til bruken av skalmeier i en rekke musikkulturer langt tilbake i historien. I Europa møter vi skalmeien for første gang i middelalderen, hvor instrumentet er omtalt i en rekke kilder. I renessansen opptrer flere forskjellige utgaver av skalmeien i Europa, og den blir benyttet både i ensemblemusikk, av militære avdelinger og som folkemusikkinstrument. De fleste utgavene som ble benyttet i ensembler, hadde en beholder, eller vindkapsel som beskyttet rørbladet, slik at leppene ikke berørte det direkte.

Skalmeiene var på grunn av den skarpe og gjennomtrengende tonen først og fremst regnet som instrumenter til utendørs musikk. I 1650-årene begynte musikerne og komponistene Jean de Hotteterre og Michel Philidor, begge ansatt ved det franske hoffet, å utforske instrumentet med tanke på å lage en utgave med en mer dempet klang. Boringen av instrumentet ble derfor gjort trangere, samtidig som det ble satt sammen av tre separate deler. I tillegg ble rørbladet nå holdt direkte mellom utøverens lepper. På denne måten oppsto den tidlige oboen, som vi vanligvis kaller barokk-obo. Instrumentet ble raskt et fast medlem av orkesteret, noe komponisten Jean-Baptiste Lully får mye av æren for. Oboen opptrådte også regelmessig i mindre ensembler og som soloinstrument.

Barokk-oboen hadde to eller tre klaffer for de dypeste tonene og var gjerne stemt i C. I tillegg fantes det en obo d’amore stemt i A og en obo da caccia (jakt-obo) stemt i F. Det sistnevnte instrumentet regnes gjerne som forløperen for det instrumentet som i dag kalles engelsk horn.

I Nord-Europa ble oboen omkring 1700 innlemmet i den militære musikken som det fremste melodiførende instrumentet. I begynnelsen var oboen ledsaget av skalmeier, senere av fagotter og valthorn. I Tyskland ble alle blåserne i de militære orkestrene kalt hoboister (hautboister), og snart spredte dette navnet seg også til Norden. På på slutten av 1700-tallet fortrengte klarinetten oboen fra den militære musikken, men benevnelsen hoboist levde likevel videre som en militærmusikergrad. Her i Norge ser denne tittelen ut til å ha vært forløperen til musikksersjant.

På begynnelsen av 1800-tallet fikk oboen gradvis flere halvtonehull, samtidig som den fikk både flere klaffer og et forbedret klaffesystem. Boringen ble også gjort trangere, noe som skapte en mer stabil intonasjon og lydstyrke. Denne utviklingen skjedde først innenfor den franske obomakerskolen i Paris, som kjempet hardt med den tyske skolen om hegemoniet som det ledende miljøet for obobygging. På 1800-tallet eksisterte det, foruten den tidlige klassiske oboen, to hovedtyper av oboer: den tysk-østerrikske wiener-oboen og den franske konservatorie-oboen.

På en moderne obo er nesten hele instrumentet dekket av et klaviatur som gjør det mulig å spille kromatisk i toneomfanget b–a³ og med stor mulighet for variasjon i dynamikk og uttrykk. Instrumentet lages vanligvis av grenadill, men også treslag som blant annet ibenholt eller palisander er relativt vanlige.

En rekke komponister har skrevet musikk for obo. Blant de mest kjente obokonsertene finner vi verk av Tomaso Albinoni, Antonio Vivaldi, Georg Philipp Telemann, Wolfgang Amadeus Mozart, Richard Strauss og Ralph Vaughan Williams. I tillegg er det komponert en lang rekke obosonater og mye annen kammermusikk for obo.

Blant de mest kjente norske oboistene fra de senere årene finner vi Brynjar Hoff, Tom Klausen, Erik Niord Larsen og Jan Wiese, foruten barokkoboisten Johan Nicolai Mohn. Ett av de aller største internasjonale navnene er den sveitsiske oboisten Heinz Holliger.

• musikkinstrumenter
• blåseinstrumenter
• musikkinstrumenter – klassifikasjon