En gylden folie med orfisk innskrift, og medaljongen den har vært oppbevart i. Teksten advarer sjelen mot å drikke fra en bestemt kilde i underverdenen og oppfordrer den heller til å søke ut minnenes tjern.
Orfismen var en religiøs bevegelse som oppstod i Hellas i arkaisk tid som regnet Orfevs som sin stifter. Bevegelsens læresetninger fantes i dikt som gikk under hans navn.
orfisismen
orfisismen
Orfikerne utformet sin egen lære om verdens tilblivelse (kosmogoni). Orfikernes hovedgud er Dionysos, sønn av Zevs (eller Apollon), som barn ble han revet i stykker av titanene men ble senere gjenskapt av Zevs. Menneskene bærer på en dobbeltarv, én guddommelig og én ond, «titansk» natur. Sjelen er den guddommelige del, bundet til legemet som i en grav. Ved å føre et «rent» liv og ved å gjennomgå sektens mysterieriter kan man få sin sjel befridd fra kroppens lenker og oppnå et lykkelig liv etter døden, ellers vil underverdenen være et straffens sted.
I orfisismens lære er høye etiske tanker om individets ansvar blandet med myter og forestillinger. I klassisk tid var sekten vanligvis lite ansett, og de kristne så på dens hellige skrifter med avsky og sinne.
Læredikt i Orfevs' navn omtales av Evripides og Aristoteles, og Platon siterer enkelte vers; men det meste av den bevarte «orfiske» diktning er fra langt senere tid. Den hadde på 500-tallet fvt. spredt seg fra Hellas (Attika) til Sør-Italias greske byer, der den møter pythagoreernes lære, som den har åndelig slektskap med. De 86 såkalte «orfiske hymner» til forskjellige guddommer stammer antagelig fra 100-tallet evt. og er diktet i Lilleasia.
De sikre kilder til overleveringen om orfisismen finnes samlet i Orphica, utgitt av Otto Kern (1922); men om vurderingen av orfisismens betydning er det stor uenighet blant forskere.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.