overlosdistrikt

Det ble først etablert to overlosdistrikt i 1720, etter et prosjekt utarbeidet av Gabriel Christiansen. Det Søndenfjeldske Overlosdistrigt dekket kysten fra svenskegrensen til Åna-Sira, og Det Nordenfjeldske Overlosdistrigt dekket kysten videre nordover. Med denne etableringen kom også de første statslosene i Norge. Dette var loser som ble sertifisert og ansatt av overlosene.

Denne ordningen ble omgjort i 1777, da kysten av Norge ble oppdelt i seks overlosdistrikter: Fredrikstad, Christianssand, Bragernes, Stavanger, Bergen og Trondhjems overlosdistrigt. Sjefene for disse distriktene ble overloser. Denne inndelingen var den samme som Marinens innrulleringsdistrikter.

I 1856 ble distriktene omorganisert til Det Søndenfjeldske, Vestenfjeldske, og Nordenfjeldske overlosdistrikt. Søndenfjeldske dekket svenskegrensen til Åna-Sira, Vestenfjeldske dekket farvannet videre opp til trøndelagskysten, og Det Nordenfjeldske dekket Nord-Norges kyst.

Etter Losloven av 1948, og senere etableringen av Kystverket i 1974, har losområdene vært inndelt i: Troms og Finnmark, Nordland, Møre og Trøndelag, Vestlandet, Rogaland, Skagerrak, og Oslofjorden overlosdistrikt. I tillegg er disse delt inn i tre geografiske losformidlere: Lødingen, Kvitsøy, og Horten losformidlingssentral.

• losoldermann
• los
• Kystverket
• losstasjon
• kystgebyr

• Gurandsrud, E. og Teige, O. (red.) Norsk loshistorie 1720–2020. Fra selvstendige næringsdrivende til statsansatte, Oslo, 2023.