Plenumsloven var en norsk lov om når Høyesterett skulle eller kunne avgjøre en sak i plenum. Den ble opphevet i 2005 med ikrafttredelse 1. januar 2008, da det ble gjort endringer i domstolloven, som fikk nye regler om plenumsbehandling.
Plenumsloven slo fast at det i tre situasjoner var aktuelt med plenumsbehandling. Disse var omtalt i lovens § 1, § 2 og § 3. Den ene situasjonen var hvis minst to dommere ville avgjøre et spørsmål på en måte som avvek fra en tidligere rettsoppfatning av Høyesterett. Den andre var hvis det var spørsmål om en lovbestemmelse, et stortingsvedtak eller en provisorisk anordning var i strid med Grunnloven. Den tredje situasjonen var at det også i andre tilfeller kunne besluttes at et tvilsomt rettsspørsmål skulle avgjøres av Høyesterett i plenum.
I § 4 ble det slått fast at i de tilfellene som var nevnt i de tre første paragrafene, kunne Høyesterett bestemme at ikke bare det tvilsomme spørsmålet, men også hele saken skulle avgjøres i plenum. Dette skjedde ofte i slike saker.
Før plenumsloven trådte i kraft, var det ingen regel om at særlig viktige saker skulle avgjøres i plenum. Etter at Høyesterett ble delt i to avdelinger i 1905, kom det en del kritikk mot dette, for det hendte da at viktige spørsmål ble avgjort av bare en del av dommerne. Derfor ble plenumsloven vedtatt.
Da plenumsloven ble opphevet, var det fordi det i 2005 ble vedtatt nye regler om plenumsbehandling og storkammer i domstolloven § 5. De nye bestemmelsene, som trådte i kraft 1. januar 2008, erstattet bestemmelsene i plenumsloven, som samtidig ble opphevet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.