portrettfotografi

Portretter var tidlig en populær genre innen fotografi. Mange av fotografiens pionerer var sterkt opptatt av de mulighetene det nye mediet kunne gi på portrettkunstens område, og flere fine bidrag ble gitt allerede i 1840-årene. Mange av pionerene var skolerte malere. Det fotografiske portrettet gav imidlertid ikke samme sosiale prestisje for bestilleren. Men fotografiets evne til å fange øyeblikket resulterte iblant i bilder som med sitt indre nærvær er i stand til å fortelle, ikke bare om mennesket foran kameraet, men også om fotografens personlighet.

Fra omkring 1841 var eksponeringstiden kortet ned til mellom tre og fem sekunder, og portrettfotografering tok en stor del av fotografens tid. Det var først og fremst middel- og overklassen i byene som hadde råd til å la seg fotografere. Fra 1860-årene ble teknikken forbedret og prisen så lav at det ble mulig for mennesker fra lavere samfunnslag å la seg fotografere.

Verdens første portrettstudio ble åpnet i New York i 1840 av Alexander Wolcott og John Johnson. De ble umiddelbart fulgt av Samuel Morse i samarbeid med J. W. Draper. Den franskfødte engelskmannen Antoine Claudet var blant de første som gjorde portrettering til noe mer enn avbildning av mennesker. Hans bilder viser en nærhet til modellen som er sjelden vare i det fotografiske portrettets barndom. David Octavius Hill og Robert Adamson samarbeidet om noen av pionertidens fineste arbeider.

I 1860-årene fremstod mange av de portrettene som har vunnet en plass i fotografiets historie. I Frankrike ble Félix Nadar og Étienne Carjat kjent for sine inntrengende portretter av samtidens kulturpersonligheter. Engelske Julia Margaret Cameron har tatt noen av de mest særpregede portretter i fotografiets historie.

På 1900-tallet fikk portrettfotografiet en rekke dyktige og særpregede utøvere. Blant annet Yousuf Karsh, Philippe Halsman, Richard Avedon og Irving Penn representerer en kraftfull, utsøkt stil med umiskjennelige individuelle særtrekk. Nevnes bør også svensken Rolf Winquists portretter, som ofte utstråler en særegen, stilsikker skjønnhet.

De første norske portrettfotografene begynte bare få år etter fotografiens inntreden i Europa. I Bergen virket trolig allerede fra 1843 en daguerreotypist Iversen, og i 1845 åpnet Carl Neupert et portrettatelier i Christiania. Fra denne tiden møtte portrettmalerne en stadig mer følbar konkurranse fra fotografene. I en særstilling står Christiania-fotografen Carl Christian Wischmann, som i samarbeid med maleren Christian Olsen kunne tilby fotografier påmalt oljefarger.

Med utnevnelsen av hoff-fotografer fikk fotografiet og fotografene en ny prestisje. Blant disse var Ludwik Szacinski i Christiania og Marcus Selmer i Bergen. Gode portretter ble senere tatt blant annet av Ole Tobias Olsen og Anders Beer Wilse. Fra første del av 1900-tallet kan nevnes fotografer som Jon Riise, Nils A. Jacobsen og Waldemar Eide.

Etter en stagnasjon i norsk fotografi etter andre verdenskrig vokste det fra begynnelsen av 1970-årene frem en fornyet interesse for fotografiens frie, kreative uttrykksformer. Talende portretter er tatt av blant andre Robert Meyer, Lavasir Nordrum, Harald Medbøe, Morten Krogvold og Gro Jarto.

• portrettkunst
• portrettkunst i Norge