radioteleskop

Antennen har ofte parabolform og er laget av metallplater eller netting med en enkel måleantenne for oppsamling av stråling i paraboloidens brennpunkt (se parabolantenne). Antennen har stor følsomhet for radiobølger som kommer inn langs paraboloidens akse.

En antennes evne til å skille detaljer (angulær oppløsningsevne) blir bedre når antennens diameter øker. Mer presist er oppløsningsevnen proporsjonal med forholdet mellom strålingens bølgelengde og antennens diameter. Det største fullt styrbare radioteleskopet har en diameter på 100 meter og ligger i Effelsberg i Tyskland.eter Ved Arecibo på Puerto Rico har man et radioteleskop med en diameter på vel 300 m, men dette kan bare dekke en begrenset del av himmelen fordi reflektoren er fastliggende.

Ved å koble sammen flere enkeltantenner kan man få et interferometer og dermed oppnå bedre oppløsningsevne. Sammenkoblingen kan skje ved kabler eller via radiolink. Teknikken er nå videre utviklet slik at man ved hjelp av atomur og videorecordere kan «koble sammen» antenner som befinner seg tusenvis av kilometer fra hverandre (Very Long Baseline Interferometry, VLBI). Ved slike observasjoner får man en høy oppløsningsevne. Med Very Long Baseline Array, VBLA, som består av ti antenner, hver med diameter 25 m, spredt på steder som Hawaii, New Hampshire, Washington og Jomfruøyene og med kontrollsenter i Socoro, New Mexico, kan man oppnå en oppløsning på 2 · 10^–4 buesekunder. Det tilsvarer vinkelutstrekningen av et kronestykke på 20 000 km avstand.

Man kan også oppnå samme effekt som med et stort teleskop ved apertursyntesemetoden, som ble utviklet av Martin Ryle og hans gruppe i Cambridge, Storbritannia. Ved å flytte en serie antenner innenfor et område med en gitt utstrekning, og så observere samme del av himmelen med antennene i en rekke forskjellige posisjoner, kan man konstruere kart over himmelen som er like gode som det man ville ha fått om man hadde hatt en kjempeantenne som dekket hele det området som småantennene har vært flyttet innenfor. De mest kjente anlegg som arbeider etter denne metoden, finnes i Cambridge i Storbritannia, Westerbork i Nederland og New Mexico i USA. Anlegget i New Mexico består av 27 bevegelige enkeltantenner, som dirigeres av en datamaskin. Antennene har bevegelige, parabolske reflektorer med diameter 25 m. De er montert i en stor Y med armer på 21, 21 og 19 km. Dermed oppnås samme effekt som med én fullt bevegelig parabolsk reflektor med diameter 27 km. Anlegget går under betegnelsen Very Large Array (VLA) og er verdens mest avanserte og beste radioteleskop. (Se også radioastronomi.)

Radioastronomiske observasjoner på meget lange bølgelengder (hektometer, kilometer) foretas fra satellitter, da denne langbølgede radiostrålingen ikke slipper gjennom ionosfæren rundt Jorden.

• radioastronomi
• astronomi
• teleskop