reformjødedom

Frem til opplysningstiden på 1700-tallet, levde Europas jøder i stor grad adskilt fra storsamfunnet, og så ikke behov for et skille mellom religion og etnisitet. Fra slutten av 1700-tallet og utover på 1800-tallet, da jøder fikk fulle borgerrettigheter i de fleste vesteuropeiske land, ble dette annerledes. Den jødiske intellektuelle bevegelsen, haskala, var av den oppfatning at også jøder burde ta del i storsamfunnets mange aktiviteter, en oppfordring mange jøder fulgte. Ikke minst i Tyskland begynte jøder nå å studere ved vanlige universiteter og høyskoler, og det tyske språk ble deres nye morsmål. I denne perioden konverterte mange prominente jøder til kristendommen, og flere jødiske religiøse ledere innså at skulle jødedommen overleve i et moderne samfunn, måtte levesettet tilpasses de nye tidene.

Reformatorene mente at prekener og bønner på landets språk, og ikke minst musikk under gudstjenestene, ville gjøre ritualene i synagogen mer tilgjengelige. Kvinnene kunne heller ikke lenger henvises til et galleri, familiene ønsket nå å sitte sammen, slik som i lutherske kirker. Tidlig på 1800-tallet ble det opprettet en moderne skole, og i 1818 ble det grunnlagt en reformsynagoge i Hamburg. Denne ble kalt «tempel», en betegnelse som også ofte brukes om reformsynaoger i dag. Allerede i 1810 ble det innført en slags «konfirmasjon» for jenter og gutter i 15–16 års alderen.

Etter hvert som jøder fikk sekulær utdannelse, vokste det også frem en oppfatning om at den moderne rabbineren trengte videre kunnskaper enn det som var mulig gjennom tradisjonelle Talmud-studier. Dette var tiden da kristne, særlig protestantiske teologer, begynte å studere hellige tekster med vitenskapelige og tekstkritiske metoder, og flere mente at også jødedommen måtte kunne studeres med slike metoder. Allerede i 1872 ble det opprettet en høyskole for akademiske jødedomstudier (Hochschule für die Wissenschaft des Judentums) i Berlin, som eksisterte helt til den ble stengt av nazistene i 1942.

Den tyske retningens tidlige utforming blir ofte knyttet til en av dens mest markante ledere, Avraham Geiger (1810–1874), som var opptatt av å fremheve jødedommens etiske dimensjon på bekostning av det rituelle, som overholdelse av de mange matreglene (kosher) og kles- og renhetsreglene. Han var også motstander av forestillingen om at jødene skulle være et spesielt utvalgt folk, av ideen om en personlig Messias og av ideen om at jødene en gang skulle vende tilbake til Sion.

Geiger og hans likesinnede mente at de lovene vi finner nedskrevet i de hellige skriftene Tora og Talmud er utviklet over lang tid, og at utviklingen derfor må gå videre. De mente at hadde de store rabbinerne som siteres i Talmud levd i dag, så ville mange av avgjørelsene sett annerledes ut. Det som ikke passet inn i den moderne tid, måtte derfor omtolkes eller sløyfes. Dette skulle imidlertid kun gjelde det rituelle, ikke den universelle moral og etikk vi finner hos de jødiske profetene, men også i Talmud og andre mange andre jødiske tekster.

På midten av 1800-tallet ble det holdt flere store rabbinerkonferanser i Tyskland, der man diskuterte prinsippene for hvilke endringer som ville kunne aksepteres. Det ble etter hvert dannet reformjødiske retninger også i mange andre europeiske land. I England ble bevegelsen kalt liberaljødedom, de to betegnelsene brukes i dag ofte om hverandre. Noen rabbinere mente tidlig at endringene hadde vært for drastiske, og under ledelse av Zacharia Frankel (1801–1875) ble det grunnlagt en mer konservativ retning, kalt konservativ jødedom .

Reform- og liberaljødedommen oppsto i Europa, men det ble i USA den fikk sin største utbredelse. Allerede på 1840-tallet fikk Baltimore og New York sine reformjødiske menigheter. I 1869 ble det holdt en stor rabbinerkonferanse i Cincinnati, noe som førte til opprettelsen av foreningen, Union of American Hebrew Congregations, i 1873. To år senere ble den første amerikanske høyskolen for reformrabbinere, Hebrew Union College, grunnlag.Et par år senere utarbeidet amerikanske reformrabbinere retningslinjer for både trosforestillinger og det rituelle livet. Den mest kjente er den såkalte Pittsburgh Platform, som ble stadfestet i 1885.

Målet skulle være å bli en fullt integrert samfunnsborger; ideen om det jødiske folkets særstilling, og fremtidshåpet om å vende tilbake til Eretz Israel, ble forlatt. Jødedommen strenge monoteisme ble fremdeles ansett som jødedommen kjerne, men den jødiske loven, halakha, ble ikke betraktet som bindende for moderne jøder. Den enkeltes frihet til å velge bort tradisjonell praksis, ble understreket. Bønner og synagogeritualer måtte ikke gjennomføres på hebraisk, det ble ansett som viktigere at menigheten kunne følge med. Men både Talmud og andre jødiske religiøse bøker ble fremdeles ansett som en del av den jødiske kulturarv.

Den store innvandringen av tradisjonelle ortodokse jøder fra Øst-Europa på slutten av 1800-tallet, bragte mange nye tilhengere. Dette var mennesker som ville forlate sin gamle livsstil, men likevel forbli jøder. De søkte i stort antall til reformjødedommen, noe som førte til at mange av de mest radikale nye ideene ble moderert. Denne utviklingen skjøt fart etter Andre verdenskrig, da tapet av hele den tradisjonelle øst-europeiske jødiske kulturen vekket ny interesse for forfedrenes kultur blant mange av verdens jøder. Mange reformjødiske menigheter begynte igjen å undervise barna i hebraisk og jødiske tradisjoner, og hebraisk fikk også igjen innpass i deler av gudstjenesten.

Mens kvinner i ortodokse synagoger var/er henvist til egne kvinnegallerier eller tilstøtende rom, kunne familien helt fra begynnelsen sitte sammen i reformjødiske synagoger. Likevel ble ikke den første kvinnelige rabbineren ordinert før i 1935, i Berlin. Denne, Regina Jonas, fikk imidlertid ikke preke fra prekestolen i synagogen. Regina Jonas ble drept av nazistene i 1944.

Både innenfor reform- og liberaljødedommen fant det deretter sted en gradvis utjevning av de tradisjonelle kjønnsrollene. Syttiårenes likestillingsbevegelse satte også sitt preg på reformjødedommen, og allerede i 1972 ble den første amerikanske kvinnelige reformrabbiner uteksaminert ved Hebrew Union College.

Utviklingen fortsatte, og innenfor reform- og liberaljødedom praktiseres i dag full likestilling, uavhengig av kjønn og legning. Alle kan utdannes og ordineres til rabbinere og delta på lik linje i synagogens ritualer. De fleste rabbinere vier nå også likekjønnete par etter jødisk rituale. Alle barn får samme religiøse opplæring, det holdes bat mitzva for jenter og bar mitzva for gutter. Mange feirer også en slags konfirmasjon.

Man bruker egne bønnebøker, og mange menigheter har gjort endringer i liturgien, slik at Gud fremstår som mer kjønnsnøytral, men å omtale Gud som «hun» er fremdeles ikke vanlig. Flere kvinnediskriminerende bønner er fjernet fra liturgien.

Reform- og liberaljødedom stiller seg positiv til konverteringer til jødedommen, spesielt når det gjelder den ikke-jødiske part i blandete ekteskap. Både opplæringen og gjennomførelsen er annerledes enn innenfor ortodoksien, og bevegelsens konverteringer godtas ikke av Israels religiøse myndigheter. Barn i ekteskap, der bare faren er jøde, kan betraktes som jøder, forutsatt at barna får en jødisk oppdragelse og tilhørighet. Dette i motsetning til den tradisjonelle rabbinske jødedommen, der moren avgjør barnes jødiske status.

Mens reformjødedommen først hadde vært skeptisk til dannelsen av en egen jødisk stat, ble dette radikalt endret etter seksdagerskrigen i 1967, da mange mente at Israel sto i fare for å bli utslettet av de arabiske nabolandene. I dag gir reformjødiske samfunn stor økonomisk støtte til Israel.

Mange reformjøder har immigrert til Israel, blant disse også familiemedlemmer som har konvertert til jødedommen. Dette fører til en del problemer, siden Israel har valgt den ortodokse jødedommen som sin offisielle jødiske religionsform. Reformjødiske konverteringer foretatt i andre land blir ikke godtatt av det israelske hovedrabbinatet, mens staten Israel godtar alle reformjødiske konvertitter som nye statsborgere. Dette har ført til at en del israelske statsborgere ikke regnes som jøder av hovedrabbinatet og derfor ikke kan gifte seg med andre jøder i Israel. (Israel har ingen form for sivile ekteskap.)

Ikke-ortodokse menigheters rettigheter er et tilbakevendende stridsspørsmål i det israelske sivile rettssystemet. Ultraortodokse partier forsøker stadig å begrense definisjonen av hvem som skal regnes som jøde. Ikke-ortodokse tar derfor disse spørsmålene til sivile domstoler og til Høyesterett. Reformrabbinere i Israel kan likevel ennå ikke utføre offisielle statlige religiøse oppgaver, som juridiske bindende vielser og skilsmisser. Deres konverteringer til jødedommen blir ikke godtatt av hovedrabbinatet, og reformjødiske konvertitter anerkjennes ikke som jøder i religiøs juridisk forstand. Fra 2023 blir reformjødiske konverteringer, foretatt i Israel, likvel godtatt som jøder av staten Israel.

Denne formen for jødedom har likevel etter hvert fått mange tilhengere i landet, og driver et stort senter (Merkaz Shimshon), i Jerusalem. Israelske reformmenigheter har en noe mer konservativ praksis enn menighetene i diasporaen, og av naturlige grunner brukes også kun hebraisk i gudstjenestene.

Reform- og liberaljødedommen anser ikke Toraen eller de andre tekstene i Tanakh som ufeilbarlige åpenbaringstekster. De fleste reformjøder godtar imidlertid at de kan være oppstått under guddommelig innflytelse. Det er fremdeles bred enighet om at det er opp til den enkelte å avgjøre hvilke rituelle forpliktelser man velger å overholde. Det er derfor stor variasjon når det gjelder praksis. Mange velger nå, av kulturelle grunner, å overholde en god del tradisjonelle skikker, om enn i noe tilpasset grad. Man kan for eksempel velge å holde noen av kosher-reglene hjemmet, men se bort fra reglene når man er utenfor hjemmet. Noen holder en tradisjonell pesach, og avstår fra syret (gjæret) brød i en uke, noen spiser matza bare på den første dagen, andre feirer ikke i det hele tatt. Festenes lengde regnes som i Israel, man ser bort fra de tidlige rabbinernes bestemmelse om at de fleste helligdagene skulle feires en ekstra dag i diasporaen.

På tross av at svært mange reformjøder overholder få eller ingen av de rituelle forpliktelsene, velger de fleste likevel å være medlemmer av en menighet, og ser på seg som selv som religiøse eller kulturelle jøder. Synagogene, som fremdeles ofte kalles tempel, har vanligvis mange kulturelle og sosiale aktiviteter. Barna lærer stadig oftere hebraisk, og mange sender ungdommer på et kortere eller lengre opphold i Israel.

• jødedom
• konservativ jødedom
• ortodoks jødedom
• den jødiske kalender