rettsgebyrloven

Loven bestemmer blant annet hvem det er som skal betale rettsgebyret. I § 2 heter det at gebyret skal betales av den som har «begjært forretningen». I vanlig språk betyr dette at gebyret skal betales av for eksempel den som bringer en sak inn for forliksrådet, eller den som saksøker en eller flere andre for tingretten.

Loven har også regler om på hvilket tidspunkt man skal betale gebyret, og hvor stort det er for ulike tjenester. For eksempel må man ifølge § 7 betale 1,1 ganger rettsgebyret for å bringe en sak inn for forliksrådet. Ofte forkortes dette til 1,1 R. Se om dette under rettsgebyr.

En viktig paragraf er § 10, som inneholder en liste over situasjoner der det ikke skal betales rettsgebyr. Dette gjelder blant annet farskapssaker, saker om separasjon eller skilsmisse, saker om barnefordeling, samværsrett eller foreldremyndighet og en rekke andre saker.

Det har vært flere lover om betaling for såkalte offentlige forretninger. Allerede 6. august 1897 kom det en slik lov. Den ble avløst av en lov av 4. februar 1938, som igjen be avløst av sportelloven av 18. desember 1959. Se sportel.

Bakgrunnen for den nåværende loven var at man ønsket å forenkle reglene, blant annet for å gjøre beregningen av gebyrene enklere. Prinsippene for gebyrberegning er stort sett de samme som i 1938-loven.

• rettsgebyr
• domstol

• Lovdata: rettsgebyrloven