Salmodikon er et enkelt strykeinstrument som ble brukt til å akkompagnere salmesangen i kirker, skoler og på bedehus. Instrumentet ble konstruert av en dansk lærer rundt 1820. I 1825 ble instrumentet innført i Norge av Lars Roverud (1776–1850). På begynnelsen av 1900-tallet gikk salmodikonet ut av bruk.
psalmodikon
Det første salmodikonet ble konstruert av en dansk skolelærer rundt 1820. I 1825 ble instrumentet innført i Norge av Lars Roverud (1776–1850), og rundt fem år senere ble det også introdusert i Sverige av Johan Dillner (1785–1862). Salmodikonet spredte seg også til Finland og De baltiske landene og ble brakt til USA med norske utvandrere.
I 1835 fikk Roverud autorisasjon fra kirken til å benytte salmodikonet i norske gudstjenester. Hensikten var å lette læringsprosessen av salmemelodiene og ikke minst skolere og standardisere sangen. Dette fikk store konsekvenser for den folkelige og langt mer individuelle syngemåten som eksisterte på denne tiden, hvor intonasjonen av de ulike tonetrinnene ofte kunne avvike fra dur- eller mollskalaen som var basert på hel- og halvtoner.
Det ble utviklet en form for sifferskrift til instrumentet, slik at man kunne traktere det uten å beherske noter. Lars Roverud reiste i flere år rundt omkring i landet og lærte bort hvordan man skulle bruke salmodikonet med sifferskriften og transponeringstabellene. I 1835 kom Ole Andreas Lindemans koralbok, som var den første koralboken hvor musikken var notert i sifferskrift.
Fra 1870-årene ble salmodikonet gradvis fortrengt av orgelharmoniumet (harmonium, trøorgel), og i løpet av de første tiårene på 1900-tallet gikk instrumentet ut av bruk. Salmodikonets synkende popularitet ga seg også utslag i tilnavn som salmedonk eller bare donk.
I begynnelsen ble salmodikonet bygget uten bunn, og det måtte derfor ligge hvilende på et bord for å få fram klangen i instrumentet. Utover på 1800-tallet ble salmodikon med bunn mer og mer vanlig. Det ble også laget salmodikon med opp til fire bordunstrenger i tillegg til melodistrengen, slik at man kunne få fram borduntoner som ligger under melodien. I tillegg ble det eksperimentert med et antall resonansstrenger, vanligvis plassert inne i resonanskassen, samt ulike former og utbuktinger på sidene.
De aller fleste norske salmodikon har et gripebrett med små tverrbånd av metall limt fast på oversiden av lydkassen, under der hvor strengen løper. På noen instrumenter er tverrbåndene laget av tre, men dette er langt vanligere på de svenske salmodikonene. Lokket har ofte et lydhull utskåret som et rundt hull, men finnes også i form av et kors, et hjerte eller ett eller to f-hull.
Grunnskalaen var som regel C-dur, slik at man ved å trykke ned strengene ved tverrbåndet merket med tallet en, fikk fram grunntonen C. Skulle man spille i andre tonearter, la man inn en såkalt linjal bak tverrbåndet, slik at tonetrinnene ble forskjøvet, og grunntonen i den nye tonearten fikk tallet én. Vanligvis klarte man seg med fire ulike linjaler, hver av dem med fire ulike transponeringstabeller.
I 1986 ble Nordiska Psalmodikonförbundet grunnlagt, og i 1995 ble det åpnet et Dillner-museum med mer enn 40 salmodikon i Östervåla i Sverige. I USA finnes Nordic-American Psalmodikonforbundet, som ble etablert i 1997, og som driver aktivt med årlige samlinger, spillekurs og kurs i bygging av salmodikon. I dette miljøet benyttes instrumentet blant annet til å framføre amerikansk folkemusikk. I Norge har det opp gjennom årene vært etablert flere salmodikonorkeste. Ett av dem hadde på 1980-tallet tilholdssted på Maihaugen på Lillehammer.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.