sikkerhetssprengstoffer

*Echo* var Norges første sikkerhetssprengstoff, utviklet i 1905–1906 under ledelse av Georg Ludvig Andreas Frølich (1844–1930) ved Nitedals Krudtværk. *Echo* bestod av ammoniumnitrat, TNT, ferrosilisium, aluminium, nitrocellulose og delvis forkullet cellulose. Det ble spesielt populært til oppgaver i landbruket, slik som grøftesprengning og fjerning av trestubber og steinblokker. En spesiell blanding ble brukt i Aasens håndgranat. *Echo* var et viktig produkt frem til 1920-årene.

Fagansvarlig.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Sikkerhetssprengstoffer var en type sprengstoffer til sivile formål som var kjennetegnet av meget stor grad av sikkerhet under produksjon, lagring, transport og håndtering. De ble tatt i bruk i Norge på starten av 1900-tallet og konkurrerte lenge med dynamitt. Alle av dem var i all hovedsak basert på ammoniumnitrat som hovedbestanddel.

Faktaboks

Også kjent som: håndteringssikre sprengstoffer

Sikkerhetssprengstoffene var svakere enn dynamitt og lite motstandsdyktige mot fuktighet. Deres håndteringssikkerhet og lave pris gjorde dem imidlertid attraktive for en del typer bruk. Sikkerhetssprengstoffene var på noen måter forløperen til ANFO, vanngelsprengstoff og emulsjonssprengstoff, altså de moderne sprengstoffene basert på ammoniumnitrat.

Sammensetning

Sikkerhetssprengstoffene bestod hovedsakelig av krystallinsk ammoniumnitrat med tilsats av brenselstoffer som mel, tremel, trekull, harpiks, fete oljer, parafinvoks, svovel, nitrobenzen, dinitrobenzen og dinitrotoluen. Det ble ofte tilsatt finfordelt aluminium eller ferrosilisium for å øke eksplosjonsvarmen.

Tilsetning av eksplosiver som nitroglyserin, nitrocellulose og TNT var også vanlig. Dette var spesielt viktig med tanke på å gi sikkerhetssprengstoffene tilstrekkelig med følsomhet for at de kunne la seg detonere ved bruk av sprenghette. Det var allikevel ofte nødvendig å bruke spesielt kraftige sprenghetter når det skulle brukes sikkerhetssprengstoffer.

Egenskaper

Utsprengning av tomt for sjakttårn ved Løkken Verk i Trøndelag (rundt 1970) ved hjelp av blant annet *Geomit*, et velkjent norsk sikkerhetssprengstoff.

Geomit

Orkla Industrimuseum.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

På samme måte som dynamitt, ble sikkerhetssprengstoffene nesten alltid brukt i patronert form, men de var tryggere under bruk. Transporten av dem var også lettere og billigere fordi de typisk var forbundet med lettelser i regelverk for frakt av sprengstoff. De var imidlertid gjerne betydelig svakere enn dynamitt og lite motstandsdyktige mot fuktighet.

Sikkerhetssprengstoffene hadde en tendens til «herding» når de ble lagret lenge. Det vil si at kornene inni patronene tok opp i seg fuktighet fra luften og klebet seg sammen. Dette gjorde at sprengstoffmassen ble mer eller mindre kompakt. Ved slik herding ble sprengstoffet gjort mer ufølsomt, fordi evnen til å gjennomgå detonasjon ble betydelig redusert.

Sikkerhetssprengstoffene hadde egenskaper som primært gjorde dem egnet for sivile anvendelser. Som for dynamitt, hadde de vanligvis liten militær interesse, men enkelte av dem ble benyttet i blant annet håndgranater.

Anvendelser

Sikkerhetssprengstoffene hadde tilnærmet de samme bruksområdene som dynamitt. De ble tatt i bruk i de tilfeller der mangelen på styrke og vannbestandighet ikke var avgjørende. De ble også mye brukt til ulike skogs- og landbruksarbeider, slik som grøftesprengning og mindre oppgaver som fjerning av kampesteiner, trestubber og lignende.

Historie

Ammoniakkrut

Det første sprengstoff med ammoniumnitrat som hovedbestanddel ble utviklet av svenskene Johan Ohlsson (1833–1910) og Johan Henrik Norrbin (1835–1907) i 1867, et sprengstoff de kalte for Ammoniakkrut. Det bestod av pulverisert ammoniumnitrat og 5–10 prosent trekullpulver, en blanding som deretter ble tilsatt 10–30 prosent nitroglyserin for å øke følsomheten.

Alfred Nobel (1833–1896) sikret seg raskt rettighetene til Ohlsons og Norrbins patent. Nobel tok senere i bruk ammoniumnitrat som en viktig bestanddel i dynamitt. Dette gav et produkt som snart ble kjent som ekstradynamitt. Også den dag i dag er gjerne ammoniumnitrat en viktig ingrediens i de vanligste typene av dynamitt.

Sprengningen av undervannsfjellet Ripple Rock i Seymour Narrows-sundet nær Vancouver i Canada, utført 5. april 1958 ved hjelp av 1270 tonn *Nitramex 2H*. Flere hundre tusen tonn stein ble sprengt vekk i det som da var den største sprengningen med konvensjonelt sprengstoff gjennomført på den vestlige halvkule. *Nitramex 2H* bestod av ammoniumnitrat, natriumnitrat, ferrosilisium, TNT, dinitrotoluen og stearinsyre. Fordi blandingen er vanntiltrekkende, ble den pakket i 71500 vanntette, patronformede blikkbokser. *Nitramex* ble utviklet av kjemikeren Cyril James Breza (1918–1979) ved det amerikanske selskapet DuPont og representerer høydepunktet i utviklingen av sikkerhetssprengstoffene.

Gjengitt med tillatelse fra Hagley Museum and Library.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Mot slutten av 1800-tallet og på starten av 1900-tallet ble det i Europa markedsført en rekke nye sivile sprengstoffer hvor ammoniumnitrat var hovedbestanddelen. På grunn av deres sikkerhet under produksjon, lagring, transport og håndtering, ble de snart kjent som sikkerhetssprengstoffer, senere også under navnet håndteringssikre sprengstoffer.

Noen av de første typene sikkerhetssprengstoff ble utviklet i Tyskland i 1880-årene og ble markedsført under navnene Securit og Roburit. Andre tidlige tyske sprengstoffer av denne typen var Donarit, Romperit, Astralit, Anilit og Ammongelit. Alle disse var i det vesentlige basert på ammoniumnitrat og ble brukt i patronert form. Også i Storbritannia og Frankrike ble det på denne tiden utviklet flere sprengstoffer av denne typen.

Til Norge kom sikkerhetssprengstoffer på starten av 1900-tallet. Kjente produkter var Sikrit og Geomit fra Nitroglycerin Compagniet, Lynit fra Grubernes Sprængstoffabriker og Echo fra Nitedals Krudtværk. Echo var det første sprengstoffet av denne typen i Norge. Dette sprengstoffet fikk også militær betydning på grunn av sin bruk i de første moderne håndgranatene utviklet av offiseren Nils Waltersen Aasen (1878–1925).

I tidsperioden 1935–1955 fikk en spesiell type sikkerhetssprengstoff, utviklet av selskapet DuPont og kjent under navnet Nitramon, svært stor utbredelse i USA. En typisk utgave av dette sprengstoffet bestod av ammoniumnitrat (92 prosent), dinitrotoluen (4 prosent) og parafinvoks (4 prosent). Det ble pakket i vanntette blikkbokser og kunne også brukes til undervannssprengninger. En forsterket variant, tilsatt ferrosilisium og TNT, ble kalt Nitramex.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Energetiske materialer og sprengningsteknikk

Tor Erik Kristensen

Sjefsforsker, Forsvarets forskningsinstitutt