siland

Med en kroppslengde på 52–58 centimeter er siland på størrelse med ei stokkand. Kroppen er imidlertid slankere, og halsen er forholdsvis lang. Det lange og tynne nebbet er rødt, og beina er også røde.

Hannen har et grønnglinsende hode med en karakteristisk todelt nakketopp. Halsen har en hvit krage, mens brystet er gulbrunt med mørke spetter. Kroppssidene er grå, men lengst fremme er det et svart felt med store, hvite flekker som er svært karakteristisk. Den kan forveksles med hannen til laksand, men laksanda er betydelig større og har en skarp grense mellom det grønnglinsende hodet og det hvite brystet. Dessuten er nebbet til laksanda betydelig kraftigere, og med en tydelig krok.

Hunnen har et tilnærmet ensfarget brunt hode. Den øverste delen av halsen er også brun med en diffus grense mot den nedre delen som er grå. Brystet, ryggen og oversiden av vingen er grå, mens undersiden av kroppen er hvit. Den er til forveksling svært lik hunnen til laksand. Hos laksand er det imidlertid en skarp grense mellom det brune hodet og den lyse halsen. Laksanda har dessuten en tydelig avgrenset hvit strupeflekk.

I flukt kjennetegnes silanda på en slank profil og et langt smalt nebb. De store hvite feltene på vingene er også godt synlige. Til forskjell fra hos laksand har de hvite feltene på vingen svarte striper.

Siland har en sirkumpolar utbredelse, og den hekker gjennom hele Nord-Amerika, Nord-Europa, og i et bredt belte østover gjennom Russland til Stillehavet. Den hekker også på Grønland og på Island.

I Norge finnes silanda over hele landet. Den er svært tilpasningsdyktig og er tallrik både ute langs kysten, inne i fjorder og ved elvemunninger. Sammen med ærfugl er siland den eneste av andeartene som hekker i stort antall langs kysten vår. Den hekker også ved ferskvann i innlandet og i fjellet opp til vierregionen, men bare fåtallig i høyereliggende områder i Sør-Norge.

BirdLife Norge vurderte i 2015 hekkebestanden i Norge til mellom 10 000 og 30 000 hekkende par.

Silanda foretrekker å søke næring i grunne fiskerike områder med holmer og skjær, vanligvis på dybder under 2–3 meter. Den svømmer da ofte rundt med hodet under vann, en aktivitet kjent som «snorkling». Dietten består hovedsakelig av ulike arter med små fisk som den fanger i tangsonen. Bunnlevende virvelløse dyr som børstemark og krepsdyr inngår også i kosten. I ferskvannsområder fanger silanda i tillegg en god del amfibier.

Som hos andre ender skjer pardannelsen i vinterhalvåret eller tidlig på våren. Hannene gjennomfører da sitt karakteristiske paringsspill. De senker da forkroppen under vann samtidig som halsen strekkes ut slik at hodet peker skrått oppover. Dette gjentas mange ganger, og gjerne mens flere hanner og hunner ligger samlet.

Silanda hekker både ved saltvann og ved ferskvann. Den hekker gjerne i kolonier med terner og måker, noe som bidrar til å gi egg og unger bedre beskyttelse mot rovdyr. Reiret plasseres på bakken, som regel godt skjult i vegetasjonen, og vanligvis i nærheten av vann.

De 8–10 eggene ruges av hunnen i 32 dager. Som hos andre ender forlater ungene reiret så snart dundrakten er tørr. Hunnen leder da ungene til nærmeste vann. Så snart ungene kommer på vannet, starter de umiddelbart med å lete etter mat på egen hånd. De blir godt passet på av hunnen fram til de er flygedyktige etter omkring åtte uker.

En stor andel av den norske hekkebestanden overvintrer langs norskekysten. De samles da som regel i grunne områder med god tilgang på fisk. I vinterhalvåret påtreffes silanda i størst antall utenfor kysten av Møre og Romsdal og Trøndelag.

Jakt på siland er tillatt i hele landet fra 10. september til 23. desember.

• ender
• andefamilien
• trekkfugler
• fugler i Norge

• BirdID: Faktaside om siland