sirkelslutning

Sirkelslutning er en slutning som danner en sirkel ved at påstanden eller teorien man forsøker å begrunne eller forklare også opptrer som premiss eller element i begrunnelsen eller forklaringen.

For eksempel slutter du i sirkel dersom du først hevder at din moralske intuisjon er pålitelig fordi den forteller deg at det er galt å spise dyr, for deretter å begrunne at det er galt å spise dyr ved å henvise til at din moralske intuisjon er pålitelig. Da begrunner man A ved å henvise til B, for så å begrunne B ved å henvise tilbake til A igjen.

Som regel har man ikke så klare og enkle sirkelslutninger som dette eksempelet. I tilfeller med et helt kompleks av mange ulike premisser, påstander og teorier, kan det være vanskelig å avdekke at slutningen faktisk er sirkulær på denne måten.

Om en slutning faktisk viser seg å være sirkulær – enten den er kompleks eller mer enkel – blir det gjerne regnet som en feil ved begrunnelsen eller forklaringen. Riktignok vil alltid en sirkelslutning være logisk eller deduktivt gyldig. Enhver slutningsform hvis konklusjon har seg selv som premiss kan umulig ha usann konklusjon, bare usanne premisser. Men selv om den er deduktivt gyldig, gir ikke en sirkulær slutning noen videre støtte til å tro at konklusjonen er sann. Grunnen er at man allerede har antatt at konklusjonen er sann i begrunnelsen eller forklaringen. På denne måten kan man si at slutningen ikke bidrar til å begrunne det den skulle begrunne.

Enkelte filosofer har riktignok utfordret ideen om at enhver sirkelslutning er defekt på denne måten. For en del erkjennelsesteoretiske rammeverk – som for eksempel koherentisme og holisme – er det tvert imot vesentlig at ethvert element i hele systemet gjensidig bevirker og begrunner hverandre. I så fall vil A ha sin begrunnelse i B bare dersom også B på en eller annen måte har deler av sin berettigelse i A igjen. Ifølge slike rammeverk er ikke dette noe problem så lenge sirkelslutningen det er snakk om er stor og kompleks nok.