skoltesamer

I 1826 ble den siste statsgrensa gjennom Sápmi trukket, tvers gjennom skoltesamenes område. Skoltesamenes folk og land ble dermed delt mellom Russland, Norge (under Sverige) og Finland (under Russland). Dette skapte store vanskeligheter for områdets urfolk. Mange av dem hadde tradisjon for å benytte naturressurser som nå hadde havnet på hver sin side av ei statsgrense. I samme periode kom skoltesamene under press fra økt tilflytning av andre folkegrupper. Dette gjaldt spesielt kvensk/finsk innvandring, men den nordsamiske befolkninga i området økte også. Etter hvert ble det også økt tilflytning av nordmenn til Sør-Varanger.

Tidlig på 1900-tallet ble skoltesamiske graver utsatt for plyndring med raseforskning til hensikt. Samer hadde helt siden 1800-tallet blitt utsatt for denne typen gravrøveri som hadde til hensikt å bevise at de tilhørte en lavere «rase». Samer ble også, under varierende grad av frivillighet, utsatt for fysiske målinger med samme hensikt. Først i 2011 ble de røvede levningene fra 94 skoltesamer returnert til Neiden og gravlagt med representanter for Sametinget, regjeringa og den ortodokse kirke til stede.

Etter revolusjonen i Russland i 1917 ble Finland en selvstendig stat – skoltesamene var nå delt mellom tre riker. I den nye staten ble skoltesamene først utsatt for relativt dårlig behandling, og blant anna utsatt for press til å selge sine rettigheter på norsk side av grensa. I løpet av mellomkrigstida snudde dette til en mer paternalistisk holdning, og skoltesamene i Finland begynte å arbeide for å få en form for autonomi innenfor rikets grenser.

På sovjetisk side av grensa hadde det nye regimet først en innledende periode med urfolkspolitikk som hadde til hensikt å bistå rikets urfolk materielt og sosialt, og å tilby dem bedre utdanning. Under stalinismen ble derimot denne politikken avløst av tvangskollektivisering, industrialisering og militarisering, og heksejakt på mulige vestlige agenter – ikke minst blant Sovjetunionens minoriteter. Samene på russisk side ble utsatt for en utrenskingsprosess under den store terroren i 1930-årene, der flere samer ble henretta eller fengsla på falskt grunnlag. Dette gjaldt ikke bare skoltesamene i grenseområdet mot Vesten, men også andre østsamer, og dessuten nordsamegruppa kalt filmanere som bodde på sovjetisk side av grensa. Sistnevnte gruppe forsvant helt i løpet av Stalin-tida.

Under andre verdenskrig invaderte aksemaktene Sovjetunionen via Kolahalvøya, og en av krigens hardeste frontlinjer (se østfronten) ble etablert midt i det skoltesamiske området, i Zapadnaja Litsa.

Som følge av krigen mista Finland, som hadde vært alliert med Tyskland, det skoltesamiske området Peäccam (finsk Petsamo; russisk Petsjenga) til Russland. Den skoltesamiske befolkninga som var hjemmehørende her, var på det tidspunktet i stor grad allerede evakuert til andre deler av Finland.

I 1949 fikk flyktningene bosette seg på Enaresjøens østbredde, der bygda Sevettijärvi (Če’vetjäu’rr) ble et skoltesamisk kultursentrum. Den finske staten lagde også en egen Skoltelov (1955) for å regulere forholdene rundt denne særskilte minoritetsbefolkninga. Skoltesamene i dette området opprettholdt gamle politiske strukturer som for eksempel rådet sijdsååbbar og et valgt overhode. Dette ble senere tatt opp i finsk lovgiving rundt skoltesamene.

På norsk og sovjetisk/russisk side av grensene har skoltesamene ikke fått anerkjent lignende ordninger. I Norge er skoltesamene per definisjon representert av Sametinget, liksom alle andre samer innafor rikets grenser, men gruppa er svært liten sammenlikna med andre samegrupper i landet og det har så langt ikke blitt valgt inn en skoltesame på Sametinget.

I 1998 valgte Sametinget som sitt tusenårssted et «østsamisk museumsanlegg/kultursenter». Dermed begynte arbeidet med å lage et slikt sted, som endelig ble åpna i 2017: det skoltesamiske museet Ä’vv Saa’mi mu’zej i Neiden. Museet inngår i stiftelsen Teän da va’rjjel mu’zeisiida (Tana og Varanger museumssiida) som forener ulike samiske museer innafor et større distrikt.

Sametinget fikk i 2021 utført en egen utredning om skoltesamisk språk i Norge, og har deretter prioritert opp arbeidet for å støtte språket.