slaget ved Fulford

Toste Godwinson hadde vært jarl av Northumbria fram til et opprør mot ham i 1065. Edvard Bekjenneren ønsket først å støtte Toste mot opprørerne, men ble motarbeidet av sin mektigste jarl, og Tostes eldre bror, Harald Godwinson. Dermed gikk Toste i eksil. Han kom først til Flandern og kan siden ha dratt til Danmark og Norge slik Snorre Sturlason forteller. Våren 1066 herjet Toste imidlertid på østkysten av England, mot broren Harald som nå var blitt konge etter Edvard Bekjennerens død.

Senest i september 1066 slo Toste seg sammen med den norske kongen Harald Hardråde som hadde satt seg fore å erobre England. Harald mente at han hadde et rettmessig arvekrav på riket etter Hardeknut. Harald Hardråde og Toste gikk i land med hæren sin på kysten av Northumbria i Nord-England. Planen kan ha vært å knuse regionens samlede motstand i ett voldsomt slag.

20. september 1066 barket Harald Hardråde og Toste sammen med den angelsaksiske hæren, ledet av to jarler, ved Fulford Gate et lite stykke utenfor York. I dag er stedet en tettbebodd forstad til York, og det finnes ingen spor etter slagmarkens topografi, men vi vet at terrenget den gangen var myrlendt. På venstre flanke for Harald og Toste lå Ouse, og på høyre gikk en av hovedveiene inn mot York med et dike utenfor. Utenfor diket lå en stor myr. Mellom Harald og de angelsaksiske jarlene gikk det et vassfar som måtte krysses. Begge hærer fylket seg raskt i formasjoner som gikk fra elvebredden til diket. Harald holdt seg under sitt merke, «Landødeleggeren», på venstre flanke, nær elven og rett overfor den angelsaksiske jarl Edwin av Mercia. Toste sto på høyre side overfor sin etterfølger og erkefiende, jarl Morcar av Northumbria.

Formasjonen på Haralds side hadde flest rekker av krigere, mens Toste, som kommanderte betraktelig færre menn, hadde en tynn formasjon på høyre flanke nær diket. Dette skal ha vært et taktisk valg fra Haralds side. Han ønsket at angelsakserne skulle angripe først og ga dem derfor et påskudd gjennom å signalisere en svakhet i fylkingen. Et angrep ville kunne skape en situasjon der Haralds disiplinerte styrker kunne la angelsakserne løpe seg slitne og forhåpentligvis eksponere sin egen flanke for et motangrep. Hadde Morcar og Edwin dannet en skjoldborg og holdt stillingen, måtte Harald og hæren hans ha prøvd å bryte gjennom ved å storme direkte på en svært sterk motstander, noe som ville ha tatt tid og kostet dem dyrt, kanskje også seieren.

Den unge jarl Morcar var ifølge sagatradisjonen ivrig etter å vise sin forgjenger Toste hva han sto for og beordret, som Harald hadde håpet, et stormangrep på Tostes stilling. Angelsakserne ignorerte totalt Haralds sterke flanke. Tostes skjoldborg ga etter for presset og ble skjøvet bakover som en svingdør. Morcars banner vaiet helt i front av angrepet. Tradisjonen tro ledet han selv angrepet fra første linje. Trolig håpet han at det voldsomme angrepet skulle knekke Harald og Tostes kampmoral og jage dem på flukt.

Men Tostes linje knakk ikke, og da linjen til de angelsaksiske jarlene var kommet helt ut av posisjon, beordret Harald et massivt stormangrep direkte på Edwin, som holdt angelsaksernes høyre flanke nær elven. Haralds styrker stormet Edwins stilling og knuste den fullstendig. Angelsakserne som sto bak de fremste linjene, trakk seg unna angrepet, og gjennombruddet førte til at den angelsaksiske hæren ble splittet i to. De som sto ytterst til høyre, ble presset ut i elven, og mange druknet. Venstre flanke ble på sin side presset ut i myra, og snart var også Morcars flanke, som nå hadde Harald og Toste i ryggen, i full panikk ute i myra, der mange ble trampet ned og druknet. Morcar og Edwin var blant dem som kom seg unna.

• angelsaksere
• Englands historie
• Harald Hardråde
• norsk historie fra 800 til 1130
• slaget ved Stamford bridge

• Aird, W. (2004). Tostig, earl of Northumbria (c. 1029–1066), magnate. Oxford Dictionary of National Biography. Oxford: Oxford University Press.
• Barlow, F. (2003). The Godwins: The rise and fall of a noble dynasty. New York: Routledge.