Sosialliberalisme er en form for liberalisme som ble utformet i Storbritannia i siste halvdel av 1800-tallet, og som understreker at individet ikke bare er et selvstendig vesen, men også avhengig av å tilhøre et samfunn eller sosialt fellesskap. Sosialliberalismen betoner i tråd med dette at staten må gripe regulerende inn i samfunnsforholdene: Staten må legge forholdene til rette for sosialt forsvarlig og ansvarlig individuell utfoldelse.
Faktaboks
- Uttale
- sosiˈalliberalisme
Uten en slik tilrettelegging vil individene utvikle seg ensidig og som hensynsløse vesener, der de sterke klarer seg godt og de svake bukker under. Ut fra denne tankegangen mener sosialliberale tenkere at staten bør legge til rette for en regulert markedsøkonomi, som i noen grad bekjemper fattigdom og ulikhet, for eksempel i form av en velferdsstat.
Sosialliberalismen ble utformet som en relativt forsiktig reaksjon på det som ofte blir omtalt som klassisk liberalisme, som på sin side legger til grunn at staten i minst mulig grad bør regulere markedsøkonomien eller ta på seg andre oppgaver ut over det å sørge for ro, orden og at det markedsøkonomiske systemet fortsetter å fungere.
Blant sosialliberalismens viktigste teoretikere finner vi britene John Stuart Mill (1806–1873), Thomas Hill Green (1836–1882) og Leonard T. Hobhouse (1864–1929). Nærmere vår egen tid finner vi økonomene John Maynard Keynes (1883–1946), William Beveridge (1879–1963) og John Rawls (1921–2002). Det alle disse har til felles, er et ønske om å rette opp i noen av bivirkningene som følger med markedsøkonomien, uten å oppgi den eldre eller «klassiske» liberale tanken om at markedsøkonomiske organiseringsprinsipper bør være hovedregelen i samfunnet.
På 1900-tallet ble sosialliberalismen det viktigste ideologiske grunnlaget for mange liberale partier, blant annet Venstre i Norge, Liberalerna (tidligere Folkpartiet) i Sverige samt både Venstre og i Radikale Venstre i Danmark. Også Liberaldemokratene i Storbritannia, FDP i Tyskland og til dels det demokratiske partiet i USA kan regnes blant de sosialliberale partiene. Også mange sosialdemokratiske partier er, særlig etter andre verdenskrig, blitt påvirket av sosialliberal tenkning.
Kommentarer (6)
skrev Jan Rune Traa
Synes det er naturlig i denne artikkelen å nevne at i Norsk politikk er det bare landets eldste parti, Venstre, som definerer seg selv og sin politikk som sosialliberal.
Dette kommer blant annet frem i artikkelen om landsfader Gunnar Knudsen. Og ikke minst i Venstres politikk og politiske reformer.
Linken under utdyper dette nærmere.
https://www.venstre.no/politikk/prinsipprogram/#2
svarte Dag Einar Thorsen
Hei! Takk for påminnelsen. Oppdatert nå!
svarte Dag Einar Thorsen
Hei! Takk for påminnelsen. Oppdatert nå!
skrev Johannes Hove-Henriksen
Er det slik at verdiliberalisme er det samme som sosialliberalisme? "Verdiliberal" blir ofte brukt som en motsetning til "verdikonservativ". Det er den konteksten eg referere til.
Også kan ikke man si at partiet venstre i Norge ble eit sosialliberalt parti når Frisinnede venstre på opprettet i 1909? Frisinde venstre var jo den klassisk liberal delen av venstre.
svarte Dag Einar Thorsen
Hei!
Et kort svar her er vel at "verdiliberal" og "sosialliberal" handler om ulike tema. Mens sosialliberalismen handler mye om den økonomiske politikken, om at markedsøkonomiens uheldige bivirkninger som fattigdom og økonomisk utrygghet må bekjempes, så brukes nok ordet verdiliberal først og fremst om liberale holdninger i andre mer tradisjonelt moralske eller religiøse spørsmål, om for eksempel abort, homofilt samliv eller narkotika skal være tillatt, eller om det skal være en statskirke og religionsundervisning i skolen. Det er med andre ord fullt mulig å være verdiliberal og samtidig ikke sosialliberal. Samtidig er det også mulig å kombinere verdiliberale holdninger i slike typiske "verdispørsmål" med både sosialistiske og klassisk liberale holdninger i økonomiske spørsmål. Verdiliberale (og verdikonservative) holdninger finnes langs hele det politiske spektrum, som for en stor del er basert på den økonomiske politikken.
Når det gjelder Frisinnede Venstre, så er jo de en illustrasjon på nettopp denne flertydigheten. FV var mot at "fanatiske" holdninger som alkoholforbud og nynorsk hadde fått så stor plass i Venstre, under lå også en aversjon mot bedehus og annen lavkirkelig, konservativ kristendom. Samtidig var toneangivende deler av FV mer høyreorienterte enn Venstre i økonomiske spørsmål, og trakk etter hvert også i retning av Fedrelandslaget med sine nasjonalistiske og proto-fascistiske holdninger. Men når partier blir splittet, som Venstre ble da FV ble dannet, er det sjelden slik at ideologiske endringer skjer med en gang. Selv om FV nok gjennomgående var mer høyreorientert enn den gruppen som ble værende i Venstre, så har det hele tiden etter vært miljøer og enkeltpersoner som har gitt uttrykk for mer økonomisk høyreorienterte, klassisk liberale (eller kanskje først og fremst anti-sosialdemokratiske) holdninger i Venstre. Helt opp til vår egen tid.
svarte Dag Einar Thorsen
Ja, her var det et par skiller mellom avsnitt som falt ut i trykken, men jeg håper det er mulig å lese likevel. :-)
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.